Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010)
Skivebom
Det er ikke alt som er dypt og uforståelig og fra Østen som er kunst.
Onkel Boonmee (Sakda Kaewbuadee) holder på å dø av nyresvikt. Sta som han er, vender han tilbake til gården sin, får hjelp til hjemmedialyse og hans svigersøster og nevø kommer på besøk. Det gjør også hans avdøde kone og forsvunne sønn. For tiden en spøkelsesape med lysende røde øyne.
Apichatpong Weerasethakul har laget en film som tigger om å være kunst. Det må være tigging, for her finnes ikke spor av ytre handling som ikke finnes i synopsisen min i brødteksten. Og neimen om jeg har noe som helst imot en poetisk fremstilling av overgangen mellom liv og død, sett fra en mann som har akseptert både sykdom og død som karma.
Jeg kan til og med like en ghost monkey eller flere, og synes iallfall dette lukter av et godt street name.
Men jeg tåler ikke manglende sammenhenger og halvkvedede viser. Hvorfor måtte laos-gutten med dialysetalent dra sin vei? Hvorfor i guds navn ble nevøen munk i siste sekvens? Fint med veksling til et eventyr. Fryktelig originalt med at en dame har sex med en fisk. Kunne vi please få slutten på denne historien, eller må vi lese oss vei gjennom thailandske eventyrbøker? Google hjelper oss lite (sex with fish + thai + ending + please).
Helt ærlig, jeg beit i meg masse merkeligheter og ting som jeg antok kanskje kunne være metaforer, noe jeg kunne tenke på siden. Men filmens 15 siste uforståelige, stupide og meningsløse minutter fikk meg til å tro at her var ingen mening.
Her var forresten ingen asiatisk super-estetikk heller. Det hele er filmet som et sommerinnslag i “Norge rundt”. Med litt flere spøkelser.
Anmeldelsen tar utgangspunkt i en visning på Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011.