Utgivelsen: 
Selma (2014)
La oss aldri glemme
Jevnt over godkjent historisk drama, men filmen burde vært enda mer kritisk og skarpere i kantene.
Fotogalleri
Som de fleste allerede vet, handler denne filmen om Martin Luther King, Jr. og det afro-amerikanske folkets kamp for like rettigheter. Filmens tema er de svartes rett til å stemme ved valg, noe de ikke hadde lov til, så lenge som utpå 1960-tallet. King var lederskikkelsen for den største borgerrettighetsgruppen, så det er naturlig at han blir et sentrum for hendelsene i denne filmen. Vi får også se hvordan den gjengse afro-amerikaner opplevde å leve under sterk diskriminering, og i stedet for å være en hyllest til King, er filmen mer en hyllest til den samlede bevegelsen som gjorde det mulig å forandre den politiske motviljen mot å la afro-amerikanere få de samme rettighetene som de hvite. Filmen unngår å fokusere på attentatet mot King, og er sentrert rundt de viktige hendelsene i byen Selma – derav tittelen – som førte til at hele verden fikk øynene opp for diskrimineringen og hatet som foregikk i USA.
For oss nordmenn er det morsomt å legge merke til at filmen starter i Oslo, hvor King fikk Nobels fredspris i 1964. Hjemme i USA var han ikke like populær hos de hvite, konservative kristne. Å gi afro-amerikanere like rettigheter var uhørt, og mang en hvit politiker prøvde iherdig å forhindre dem fra å få utøve de samme, demokratiske rettighetene som dem selv. David Oyelowo er bra som King, og formidler en kraftfull – men sårbar – leder. Dette er ikke en film som i hovedsak omhandler den berømte Dr. King, men fokuserer mer på sak og kamp. Den bærer til en viss grad preg av å være sosialrealistisk, da den sjelden fremstår som pompøs eller sminket. At det er mange afro-amerikanere både foran og bak kamera skaper en følelse av at det som formidles ligger nært opp til hvordan de svarte faktisk opplevde å leve i og under det fæle regimet som regjerte frem til 60-tallet.
Sjelden har jeg sett en film det er så lett å få sympati for. Et hvert oppegående menneske vil automatisk vri seg i skam og sjokk i det vi får se den store uretten som ble begått. De som kjempet for saken ble avlyttet, truet og det som verre var. Innledningsvis og mot slutten av filmen kommer det en rekke scener hvor vi får se eksempler på hvordan den systematiske trakasseringen foregikk, og den er helt grusom. Udådene og angrepene kommer på rekke og rad, og det kunne fort blitt et billig virkemiddel hvis det hadde blitt brukt for mye. Regissør Ava DuVernay klarer å balansere historien godt, og varierer mellom nevnte volds- og trakasseringsscener, samt nære portretter av de mest sentrale skikkelsene i det politiske miljøet. De vonde scenene viser hvor ille tilstandene var på 60-tallet, og føles nødvendige i formidlingen av historien. En litt for rolig fortellermåte implementerer historien forut marsjen i Selma på en smart måte, men dessverre litt treigt. En gjennomgående følelse av godt drama brytes flere ganger, med scener som ikke har nok spenning til å gi vedvarende engasjement hos publikum.
Det finnes ingen tvil om at den historiske betydningen av hendelsene som gjenskapes i denne filmen er viktige å formidle til en ny generasjon. Dramaet er sterkt og troverdig, men har en del mangler hva filmatisk kvalitet angår. Det brukes for lang tid, og den rolige stemningen som preger det meste av filmen står i sterk kontrast til det som skjedde i det virkelige liv. Jeg skulle ønsket at vi ble tatt med enda nærmere den intense kjernen i saken, og at de lange scenene med litt halvveis interessant prat var kuttet ut. Selv om filmen er strippet ganske bra ned til essensen om det som skjedde, burde den vært enda mer poengtert. Den kritiske brodden er i høyeste grad til stede, men sentreres rundt noen få politikere og lokale hillbillies i Alabama. Kritikken kunne i større grad pekt mot samfunnet generelt, for det er ufattelig at ingen reagerte sterkere mot hatet som ble rettet mot afro-amerikanere før på 60-tallet.
Selma treffer stort sett godt, og er en rystende og rørende film. Det som gleder mest, er at man får innsikt i en historisk viktig hendelse som har fått litt for lite omtale i ettertiden. Man unngår å underbygge King som en martyr og et ikon, og fokuserer heller på sak. Heldigvis, sier jeg – for både USA og mange andre land sliter fortsatt med at minoriteter blir diskriminert. La dette være en vekker: la oss aldri miste perspektiv over vår egen historie.
Teknisk
Skarpt bilde som sådan, men fargene er delvis helt forferdelige. Sortnivået er alt for lavt, og gjengivelsen er spesielt ille i mørke scener. Da kommer det faktisk til syne litt pikselering. Lyden er helt grei i klarhet, men dialogen er lav og effektlyden er svært høy. Har man på lyd nok til å høre dialogen, sprenges formelig høyttalerne i de mer lydfylte scenene. Ikke bra. Det er heller ikke noe bonusmateriale på disken, som er fryktelig synd. Herved kan jeg konkludere at dette er den hittil verste utgivelsen - hva teknisk kvalitet angår – fra Disney. Litt merkelig, siden de har vært kanskje den mest stabile utgiveren av høykvalitets Blu-ray opp gjennom årene.
blog comments powered by Disqus