Mannen som visste for mye (1956)

Musikalsk Hitchcock i Royal Albert Hall

Av Fredrik GlorvigenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook12.06.04

Fotogalleri

Man skulle tro det skulle være unødvendig med en remake av en film signert Alfred Hitchcock, men da noen først skulle gjøre det måtte det bli Hitchcock selv. ”Mannen som visste for mye” ble først gitt ut i 1934, og over 20 år senere i 1956, ble den gitt ut igjen, begge ganger altså regissert av Alfred Hitchcock. ”La oss si at den første versjonen er arbeidet til en talentfull amatør og den andre ble laget av en profesjonell,” sa Hitchcock selv. Uten å ha sett den første utgaven, må jeg iallfall være enig at denne utgaven fra 1956 er profesjonell. ”Mannen som visste for mye” er en fornøyelig og spennende film uten tvil levert av mester Alfred Hitchcock.

Selv om noen i denne filmen vet for mye, blir vi som tilskuere til "Mannen som visste for mye” holdt lenge på pinebenken uten å vite på langt nær så mye som vi ønsker. Vi møter en familie på tur i Marrakesh i Marokko. Ekteparet Ben og Jo MacKenna blir spilt av James Steward og Doris Day. Sammen med sin sønn er de på vei inn i noe de vet lite om. Med små filmatiske hint og underlige møter og blikk, skjønner vi at noe er i gjære. Det skjønner også paret etter hvert. De blir vitne til et mord av en mann som visste for mye, han forteller det videre til Ben som dermed blir en mann som også vet for mye. Noen vet at han vet for mye og familien blir viklet inn i et politisk drama med trusler, kidnapping og mord.

Dette er en spennende historie fortalt av spenningens mester Alfred Hitchcock. Historien er god og framdriften i fortellingen holder et ok tempo. Hitchcock overfører en spenning til tilskueren med enkle og effektive grep. Mye av hans filmatiske valg kan godt omtales som genialt enkelt. Et blikk bryter med retningen man forventer, og man forstår at her er noe som ikke er som det skal. Kameravinklingen overdrives, og med ett er du satt ut av rytmen og satt i en ny spenning. Nærbilder og detaljer klippes raskere og spenningen stiger. Veldig nære klisjeer, men det passerer. For ikke å glemme musikken. Det er vel neppe noe som kan bygge opp en spenning og utløse et klimaks som musikk, og det vet Hitchcock.

I ”Mannen som visste for mye” spiller musikken i så måte en dobbel rolle. Allerede i åpningsscenen med fortekstene gjøres vi oppmerksom på den viktige rollen musikken vil spille i denne filmen. Vi blir med på fortellingens klimaks allerede i filmens åpning, men bare med musikken. Den kommer så igjen i avslutningen i berømte Royal Albert Hall, og da vet vi allerede viktigheten av dette musikkstykket. Spenningskurven i musikken blir ikke bare en dramatisk effekt, men også et viktig poeng i fortellingen.

Med Doris Day i den ene hovedrollen måtte Hitchcock igjen sette musikken i sentrum, men på en litt annen måte. Hitchcock hadde sett Doris Day på film tidligere og var imponert over hennes tolkning i ”Storm Warning”, men produksjonsselskapet hadde planer for å utnytte hennes musikalske kvaliteter. De ønsket at hun skulle synge i en sang i filmen. Hitchcock ble spurt om hvilken melodi han ønsket at hun skulle synge, men litt overraskende brydde han seg ikke om å diktere og sa de fikk skrive en hvilken som helst sang. ”Que Sera, Sera” ble en klassiker og vant Oscar for beste sang i 1956. Første gang den dukker opp i filmen virker den litt tilfeldig, men Hitchcock snur den oppfatningen fullstendig og gjør også den til et dramatisk og emosjonelt poeng senere i historien.

Doris Day kan mer enn å synge, og det var derfor hun ble hentet inn av Hitchcock. Hun gjør en utmerket rolle. Flere dramatiske scener blir betydelig hevet av hennes tolkning. Hennes medspiller James Steward er som vanlig troverdig som den vanlige mann som havner i trøbbel, fatter mistanke og må ordne opp. Han tilfører også "Mannen som visste for mye" et forløsende komisk drag. Spesielt en scene hvor Ben må tilordne seg nordafrikanske bordskikker blir et virkelig fornøyelig skue. James Steward har spilt i en rekke filmer av Hitchcock, og man kan ikke unnlate å nevne de to i samme åndedrag. De er en av filmhistoriens virkelige gode team.

The Man Who Knew Too Much er delvis spilt inn i Marrakesh, og delvis i London. Noe er altså filmet ”on location” mens det meste nok er i et studio i Hollywood. Til å være en film hvor det blandes studio og location fra 50-tallet fungerer dette ganske bra. Jeg må allikevel innrømme at jeg blir litt satt ut i enkelte scener hvor det blir veldig tydelig at skuespillerne er i et studio laaangt unna støvete markedsplasser i Marrakesh. Men noe stort problem er det ikke, et lite Hitchcock-grep og vi er dratt inn i spenningen igjen.

Teknisk
Dette er en film fra 1956, og overført til DVD etter beste evne, men lyd og bilde kan allikevel ikke bli bedre enn originalen. Dette er tross alt bra. Det er Technicolor, anamorf widescreen (i formatet 1.66:1) og Dolby Digital i mono. Helt greit, og heller ikke plagsomt.

Denne DVD’en er en i ”The Hitchcock Collection” sammen med ”Men…Hvem myrdet Harry”, ”Vinduet mot bakgården”, ”Repet”, ”Sabotør” og ”I tvilens skygge.” I tillegg til filmen innholder denne utgivelsen en dokumentar om filmen. Skuespillere, produsenter og andre kommer med artige og interessante opplysninger om Hitchcock og ”Mannen som visste for mye”. Helt grei dokumentar, men har du virkelig interesse for Hitchcock kunne man sikkert ønske at den gikk litt dypere. Har du lyst kan du på denne DVD'en også bla deg gjennom filmplakater fra all verdens land og se et par trailere.