Utgivelsen: 
Musikk for bryllup og begravelser (2002)
En siste føling i fjæra
Fotogalleri
Suksessregissør Harald Zwart lanserte på et tidspunkt begrepet ”føling i fjæra” for å beskrive enn viss type norsk film. Du vet, den overfølsomme, kunstnériske filmen hvor skuespillerne fra tid til annen stirrer tomt ut mot havet og kontemplerer livet og hvordan lever det samtidig som de ytrer stiv dialog som om de stod på Nationaltheatrets hovedscene på begynnelsen av 1900-tallet.
Det siste 10-året har heldigvis en ny generasjon regissører og manusforfattere kommet inn i norsk filmbransje og røsket godt opp i fordommene, og publikum ser ut til å strømme til kinoene for å se norsk film igjen. Beklageligvis står Unni Straume og hennes film Musikk for bryllup og begravelser frem som et kjølig gufs fra et film-Norge som jeg håpet var begravd med strikkegenserne fra utallige Wam & Vennerød-filmer.
Musikk for bryllup og begravelser starter selvsagt med en scene hvor hovedpersonen Sara (Lena Endre) står i fjæra utenfor sitt arkitekttegnede hus og kontemplerer over livet, forfatterkarrieren og sin sønns altfor tidlige død. Brått dukker eksmannen og arkitekten Peter (Bjørn Floberg) opp, og ber om å få overnatte. Sara er en vennligsinnet sjel som ikke kan si nei til mannen og de to tilbringer en alkoholfylt kveld sammen hvor livets store spørsmål og det havarerte samlivets kroker utforskes.
Det viser seg at ingen av partene egentlig er ferdige med forholdet og det ligger uoppklarte konflikter i luften. Peter blir mer enn litt sjalu når det viser seg at Sara leier ut et rom i huset til en musiker fra Serbia. Sara på sin side bebreider Peter for sønnens død som ble forårsaket av et fall ned en trapp uten rekkverk i det minimalistiske huset. Paret går og legger seg i hvert sitt rom, men Sara vekkes av et skudd midt i natten og finner Peter død i rommet hvor deres sønn omkom noen år i forveien.
Til nå har filmen klart seg relativt godt. Forholdet mellom Sara og Peter skildres enkelt og godt ved Peters gang gjennom huset og hans reaksjon på Saras brudd med det strengt minimalistiske i hans arkitektoniske verk. ”Jeg vil forstyrres” er Saras svar på eksmannens hoderystende holdning til hennes inkluderende holdning til så vel nye landsmenn som maksimalisme. Det er når de andre kvinnene i eksmannens liv dukker opp på rekke og rad at filmen virkelig begynner å slite.
Peters nye modellkone Helen (Petronella Barker) og hans studineelskerinne Kaja (Rebecka Hemse) renner formelig ned døra til stakkars Sara. Riktignok vil hun forstyrres, men plutselig har hun huset fullt av gråtfeldige kvinner. De skal alle ta et oppgjør og konfronterer hverandre med spørsmål om skyld og måler hverandres tap. På ett tidspunkt bryter Sara igjennom og spør: ”Er dette virkelig nødvendig”, som om hun har lest mine egne tanker.
På baksiden av DVD-boksen står det å lese at ”Musikk for bryllup og begravelser [er] fortalt med krevende alvor og løssluppen humor. Og mye musikk.”. Dessverre gjenkjenner jeg ingen av disse elementene i filmen. Temaet er alvorlig nok, men det formidles gjennom et løst sammensatt melodrama på høyde med det verste fra dagtids-TV. Humor er ikke til stede i filmen i det hele tatt. Eneste scenen hvor jeg hadde behov for å løsne på smilebåndet var nå alle de tre kvinnene absolutt skal være med på å vaske opp blodsølet etter arkitektens selvmord. Et trist smil. Etter tittelen å regne var det naturlig å forvente mye musikk i løpet av filmen, men heller ikke her leverer Straume varene. Riktignok har Goran Bregovic en ørliten rolle som leieboermusikeren Bogdan, Bregovic er mannen bak de fantastiske lydsporene til Emir Kustoricas eventyrlige filmer Underground og Arizona Dream. Men i denne filmen reduseres den fyrige musikken til en stakkarslig statistrolle.
Unni Straume skrev filmen og hovedpersonen spesielt til Lena Endre. Med en av Skandinavias beste skuespillere skal det noe til å levere et fullstendig mislykket prosjekt. Straume greier det nesten. Hun reddes tidvis av Endre, men det er fotograf Harald Paalgard som ror i havn filmen rent estetisk. Filmen er nydelig fotografert, og kameraet svever gjennom arkitekturen og danser gjennom musikken. Det er bare ikke nok til å redde en film som først og fremst sliter med et fryktelig manus. Jeg kan ikke forstå at Straume i 2002 må fornedre Lena Endre til å spille en karakter som, for det første, ser seg nødt til å forsvare sin døde eksmann, som attpåtil har hatt en rekke elskerinner og har behandlet henne som dritt gjennom femten år. Og for det andre, spille en karakter som går opp til en vilt fremmed mann og ber ham elske med henne. Det er trist.
Musikk for bryllup og begravelser presenteres gjennom Film & Kinos S-film satsning for å fremme interessen for kvalitetsfilm i Norge. Begrepet kvalitet kan selvsagt diskuteres i det vide og det brede, og til sist er det et spørsmål om smak (akkurat som denne anmeldelse er det), men jeg stusser likevel over at en film så hemmet av manusproblemer og regimessige blødmer kan falle inn under denne ordningen. Unni Straume kan sitt håndverk, og har levert noen flott kortfilmer tidligere i karrieren, men langfilmformatet mestrer hun bare ikke. De estetiske valgene står sterkt i alle langfilmene hennes, men de symbolmettede bildene forblir tomme og meningsløse akkurat som blikket til Petronella Barker.
Når Straume klipper inn noen sekunder av en hund som passerer et rom med vann på gulvet i en av de siste scenene i filmen, er min tålmodighet slutt. Ja visst, det er en åpenbar hyllest til mesteregissøren Andrej Tarkovskij, men det er gjort med manglende timing og på et så skoleflinkt vis at øyeblikket forblir platt og mister all betydning. Som filmen forøvrig.
Teknisk
Musikk for bryllup og begravelser er ingen stor film, men opplevelsen forverres heldigvis ikke av overføringen til DVD. Bildekvaliteten er gjennomgående god, og fotojobben til Harald Paalgard behandles med respekt. Det er ingen skjemmende komprimeringsfeil å se og de gjennomkomponerte bildene presenteres intakt.
Filmen er overraskende lavmelt, og siden musikken spiller så liten rolle er det gjort lite bruk av dynamikken som Dolby 5.1 tilbyr. Lydsporet er også tilgjengelig i Dolby 2.0 som i grunn er vel så bra siden det sidestiller dialog og musikk i større grad.
Om ekstramateriale er det ingenting å si fordi det er intet ekstramateriale. Skuffende etter en skuffende film.