Vest-Berlin, 2. juni 1967. En fredelig studentdemonstrasjon mot sjahen av Iran ender med at studentene blir grisebanket av sjahens vakter og tysk politi. En politimann skyter ned og dreper en ubevæpnet ung student, han blir frikjent etterpå. 31. mars, samme år, Gudrun Ensslin og Andreas Baader brannbomber to stormagasiner, noe de mener er symboler den korrupte kapitalismen som de brutale makthaverne beskytter. Disse to hendelsene ble starten på Rote Armé Fraktion og mange års bankran, bombinger, blodige drap og flykapringer.
Uli Edels film, basert på Stefan Austs bok beskriver kjølig og ganske objektivt bandens virksomhet helt frem til den harde kjerne i “armeens” første generasjon døde i oktober 1977, da hadde de alt brakt sitt blodtørstige tankegods videre til en ny generasjon. Edel tar tilsynelatende ikke noe parti. Han fremstiller riktignok Baader (glitrende spilt av Moritz Bleibtreu) som en brautende og selvgod voldsromantiker, noe mye tyder på at han var. Men han lar også de tilsynelatende meningsløse drapshandlingene ledsages av gruppens forklarende brev, som med en heller forvirret retorikk forklarte myrderiene som nødvendige politiske aksjoner. Politiet er ingen helter, de er unødig brutale mot demonstranter og de mishandler arrestanter. Selv tyske myndigheter måtte innse og gå i rette med seg selv for sin arrogante maktbruk og hvordan dette bidro til å skape en bisarr mordkultur blant de venstreradikale. Men vi ser heller aldri politiet skyte først eller foreta noen av de såkalte mordene på bandens medlemmer.
Filmen er kritisert for både den hjerteløse skildringen av hvordan bandens ofre ble drept og for å ikke ta noe klart standpunkt mot drapene. I stedet dyrkes objektiviteten på høyt og avansert nivå, og de kalde, hverdagslige bildene av hendelsene mikses nesten sømløst med nyhetssendinger fra arkiv, noe som hele tiden minner oss om at det vi ser er virkeligheten. Nå synes jeg heller ikke det bør være nødvendig å ta noe verbalt og ladet standpunkt mot noe så avskyelig som serier med overlagte drap. Derimot er det viktig å ikke bare se på terroristene som gale enkeltindivider. Edel/Austs lidenskapsløse fortelling lar oss forstå at de var produkter av en langvarig prosess der spesielt etterkrigsgenerasjonens forakt overfor det Gudrun Ensslin kalte “Auswitch-generasjonen” var fremtredende. Dette var ikke hjernevaskede, religiøse mannlige selvmordsjomfruer slik vi har å gjøre med i dag, men nasjonens egne velutdannede barn som vendte seg mot sin egen kultur med våpen i hånd.
Jeg har ingen ting til overs for voldelig venstreterrorisme som forvandler sine fine idealer til voldsromantikk og blodrus, enten det er bomber eller smørsyre de kaster. Likevel er jeg nysgjerrig på hvorfor de gjør det, rent utover at de er enfoldige, innbilske, stormannsgale og paranoide. Uli Edels film gjorde at jeg forsto mye mer enn jeg gjorde før jeg så filmen, og særlig mye mer kan man ikke forlange av en semi-dokumentar. At den er filmet med sjelden kyndighet og byr på skuespillerkunst på høyt nivå ble etter hvert noe jeg tok som en ren selvfølge, fordi jeg glemte stadig vekk at jeg ikke bare så på et stykke ubehagelig virkelighet.
Teknisk Det er ikke en film som innbyr til knallsterke bilder og avansert lydmiks. Noen ganger virker det endog som om kvaliteten er tatt ned noen hakk med vilje for å lette overgangen til de kornete opptakene fra nyhetssendingene. Iallfall er det problemfritt, uten noen digitale feil å henge seg opp i. Dessverre finnes det ikke noe bonus i det hele tatt. Noen dokumenter om RAF er ikke nødvendig med så mye fakta i selve filmen, men noen ord fra regissøren og skuespillerne hadde jammen ikke skadet.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
