Across the Universe (2007)
Across the Universe
Kvalitetstung og underholdende musical basert på sanger av The Beatles. Idéen kan godt være enkel, så lenge gjennomføringen er god.
Se filmklipp
Det har blitt noen musicals basert på The Beatles, og de har variert mellom det begredelige og det bisarre, som henholdsvis "Sergeant pepper's Lonely Hearts Club Band og All This and WWII. Julie Taymor har derimot nærmet seg oppgaven med en god porsjon frekkhet og en besnærende sans for lete løsninger.
Across the Universe forteller ikke historien om The Beatles, ikke en historie basert på en eller flere av gruppas sanger og er heller ikke en sprø intellektualisering av musikken der den klemmes inn i en eller annen høytflyvende historie for å gi en dimensjon til musikken den aldri var ment å ha. Istedet er historien skreddersydd til sangene, slik at tekstene passer perfekt enten som tidsbilder, stemningsbilder eller direkte inn i plottet. Rammen rundt sangene er en tidløst vakker kjærlighetshistorie med en til dels mytisk versjon av sekstitallet som bakgrunn, med flinke hint til vår egen tid som gir en snedig påminnelse om at historien gjentar seg.
For gjør den ikke det? USA har skapt et Vietnam for en ny generasjon, de fargede sliter fortsatt for sine rettigheter, det er ikke lett å ha en annen seksuell legning enn flertallet og det er alle slags hindringer i veien for kjærligheten. Og selvsagt, The Beatles' enorme melodiske kraft kommer aldri, aldri til å tape seg.
Regissørens frekke, enkle tilnærming overgås bare av den suverene kompetansen hennes. Istedet for å gå for et pinlig nøyaktig og dokumenterbart fokus på de minste detaljer, har hun gått for en stemning. Taymor søker sekstitallet slik det eksisterer i fantasien til millioner av film- og musikkfans, og lykkes derfor i en psykologisk gjenskapelse av Vannmannens tiår.
Aktørene imponerer kolossalt, især de fire sentrale rollene med Jim Sturgess i spissen. Her har så høy kvalitet på skuespillet at jeg hadde vanskelig for å fatte at de samme skuespillerne også besatte slike vidunderlige sangstemmer. Gjentolkningene av sangene er personlige og ofte veldig annerledes enn originalene. For det meste fungerer dette glimrende.
I Want to Hold Your Hand blir til en sår ballade om ugjengjeldt forelskelse og Strawberry Fields Forever begger seg opp til en kakofoni av sammenstyrtende lyd ledaget av bilder fra Vietnam, for å nevne to eksempler. På den annen side blir Revolution akkurat den beske, ironiske kommentaren til overivrige revolusjonære som Lennon mente den som. Hey Jude blir en mild irettesettelse til Jude, som er i ferd med å skusle bort kjærligheten, også dette i tråd med den originale teksten og følelsen i sangen. Bono ivaretar på sin side til fulle det psykedeliske, truende LSD-marerittet med I Am the Walrus. For oss gamle Beatles-fans er det forøvrig en stor fordel at originalmusikken ikke er brukt. På den måten får vi nemlig beholde våre personlige minner til The Beatles' musikk og dette soundtracket kan danne nye musikkminner i stedet for a ta plassen til de gamle.
Hvis noe skal kritiseres, måtte det være den livløse profesjonaliteten til studiomusikerne bak stemmene, men dette er tross alt ikke en musikkanmeldelse og det blir uansett flisespikking.
Dette er en musical med en sjelden varme og personlighet, med skuespill som langt overgår genrens standard. En flott feiring av musikken til The Beatles og et berusende, aldri hvilende opptog av vakre bilder som snart er grått realistiske, snart fargesprakende fantasifulle. Det er sekstitallet, og det er vår tid. I tillegg er det en søt og vakker kjærlighetshistorie med sympatiske personligheter, og jeg ble dyktig rørt på slutten.