Lincoln (2012)

I overkant tradisjonell genrefilm som hadde tjent på litt dristigere uttrykk

Sterke skuespillerprestasjoner og vakkert estetisk uttrykk overskygges av et litt tungt og forutsigbart drama.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook07.06.13

Fotogalleri

Se flere bilder

Borgerkrigen raser for fullt i et splittet USA hvor uenigheten om slaveriet har ledet dem ut i elendighet. Den sittende presidenten, Abraham Lincoln ser bare en varig løsning på problemet, å avskaffe slaveriet. Når slaveriet er så sentralt i uenigheten som splitter landet blir det ikke en lett oppgave å få flertall for grunnlovsendringen han foreslår. Filmens tittel sier kanskje litt misvisende at dette er en film om Lincolns liv, men fokuset ligger på den siste delen av hans liv og hans viktigste kamp både privat og profesjonelt.

Daniel Day-Lewis portretterer Lincoln på mesterlig vis og han får god hjelp av et sjeldent sterkt ensemble av skuespillere. Day-Lewis’ fremtoning er akkurat slik jeg har forestilt meg at Lincoln var, gjennom ulike fremstillinger i audiovisuelle medier og bøker. Likheten er slående og skaper en autentisk følelse i filmen. Oscar-prisen for beste mannlige hovedrolle var på ingen måte ufortjent. Day-Lewis har en egen evne til ikke bare å spille en karakter, han er karakteren. Karakterene passer svært godt inn i en troverdig fremstilt verden, scenografien er aldeles nydelig. Realismen fremheves gjennom naturlig belysning som gjør at det er til tider ganske mørkt og at bildet ikke alltid er krystallklart, slik at tidskoloritten kommer tydelig frem. Alle disse elementene sørger for at Lincoln fremstår som svært historisk korrekt og selv om filmen har fått kritikk for enkelte historiske faktafeil, er opplevelsen av at dette er den sanne historien en av filmens fremste styrker.

Regissør Steven Spielberg har laget en film som skiller seg ut fra mange av hans tidligere filmer, da først og fremst i form av at dialogen er det som bærer filmen. Det kunne ført til at filmen ble tung, heldigvis blir det sjelden for mye. Dialogene er interessante og til tider fylt med mye humor og varme. Humoren bryter opp litt av tungheten som hviler over et ellers så alvorlig tema som avskaffelsen av slaveriet. Lincolns indre melankoli og vanskeligheter blir en viktig del av filmen og viser den menneskelige siden av en hendelse som ofte vinkles fra et politisk og historisk perspektiv.

Å fremstille en spennende film om en hendelse som er så kjent som avskaffelsen av slaveriet er ikke lett. Problemet med Lincoln er at det aldri blir veldig spennende. Ja, karakterene er i seg selv interessante og lobbyvirksomheten de må bedrive for å oppnå flertall er spennende nok, men det makter ikke å bære en hel film. Resultatet blir derfor noe seigt og klarer ikke å engasjere nok som drama. Tendensen er ikke uvanlig i historiske filmer i nyere tid, filmer som Kon-Tiki og Argo er helt grei, men klarer ikke å engasjere fullt ut. Hvis man som tilskuer ikke klarer å engasjere seg mister slike filmer noe av sin potensielle kraft og glemmes nesten like fort som man har sett dem. Både Lincoln og de to nevnte filmene har sin styrke i det estetiske uttrykket og formen, dramaet blir rett og slett ikke bra nok. Det blir litt kjedelig å se estetisk vakre filmer som ikke klarer å formidle budskapet på en medrivende måte. Man kunne vært litt dristigere og turt å gå bort fra en alt for tradisjonell oppbygging av historien.

Teknisk
Flott lyd og bilde som passer filmen utmerket. Det er masse godt bonusmateriale med utelukkende små dokumentarer om enkelte aspekter ved produksjonen av filmen.