Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Forbrytelsen: sesong 1 (2007)
Nesten tjue timer sitrende spenning
Bunnsolid dansk krim, som revitaliserte den nordiske tagningen på en forslitt genre.
Utover 2000-tallet dukket det opp en rekke kritikerroste, nordiske krimserier. Spesielt er det serier fra Danmark og Sverige som har høstet anerkjennelse, hvor mange også har fått sin amerikanske remake. Som på filmfronten, har Norge ligget litt i bakevja hva kvalitet og tydelig nasjonal identitet angår i tv-produksjoner. Det tar ikke æren fra våre naboers prestasjoner, og det er gledelig og motiverende å se at de lykkes. Forbrytelsen var en av de nevnte, banebrytende seriene, og ble en stor suksess. Kjennetegnende for denne, og mange andre serier, var kompleksitet og mørke, som man ikke hadde sett før på de nordlige breddegrader. Man skal være forsiktig med å kategorisere den nye bølgen krim-noir for å være utpreget innovativ, for mange av kjennetegnene er de samme som man ser i bølgen av kvalitetsserier fra USA som startet på slutten av 90-tallet. Likevel er Forbrytelsen et friskt pust inn i den nordiske scenen, og var på mange måter en innovatør i vår sfære.
De sentrale elementene i Forbrytelsen dreier seg rundt den kvinnelige hovedrollen Sarah Lund, spilt av Sofie Gråbøl. Oppskriften er like enkel, som den er genial: hun skal flytte til Sverige sammen med sin nye kjæreste, men jobben som etterforsker i politiet får henne til å utsette avreisen. En komplisert drapssak dukker opp, og hun må stadig vente med å flytte. I tillegg til hovedfortellingen er det også to parallelle fortellinger, hvor den ene dreier seg rundt den drepte jentas familie, og den andre dreier seg rundt en politiker og hans valgkamp. De tre historiene flettes sammen, og skaper en fin dynamikk sammen.
Å gå i gang med å se første sesong av Forbrytelsen er en monumental oppgave. Episodene er på snaue timen hver, og det er hele tjue episoder. Det vil si at man må sitte tjue timer for å komme seg gjennom. I begynnelsen av sesongen skaper den lange arken en følelse av at man har dratt ut serien litt for langt, for den er definitivt en «slow builder». Det tar tid før man kommer seg ordentlig inn i serieuniverset, og investeringen man tar virker noe dyrekjøpt. Mange karakterer og relasjoner gjør at det tar tid før man får en god oversikt, og det virker litt kaotisk før man ser de store sammenhengene. Heldigvis forandrer dette seg når serien ruller videre, og handlingen blir stadig mer kompleks. Når man bikker ti episoder, begynner man virkelig å se avkastningen av tiden man har investert. Resultatet er at man blir dypt engasjert, og man klarer knapt å vente med å se neste episode.
Tiden man investerer, betaler seg etter hvert. En av grunnene til dette, er at det skjer et dramatisk skifte i sympatistrukturene. Karakterene viser nye sider ved sine personligheter, og dette er et effektivt grep som man har sett i mange av kvalitetsseriene fra over dammen. Når man velger å forandre på grunnleggende oppfatninger seerne får av karakterer, gjør det at man bryter opp og skaper en ny forståelse av dem. Dette kan bli oppfattet som feil hvis man gjør det klønete, men i Forbrytelsen sørger det for at spenningen skrus opp mange hakk, og man blir mer usikker på hva som egentlig foregår. Ankepunktet til serien har jeg vært inne på, den er veldig lang. I seg selv er ikke dette problematisk, men hvis man kjenner til genren, skjønner man at morderen ikke blir avslørt før det har gått en anselig mengde timer. Heldigvis for Forbrytelsen, klarer man å fortelle en historie som tar uventede veier, og som holder på spenningen om hvem som er morderen. Et imponerende stykke historiefortelling.
Begrepet krim er ganske bredt, og ikke nødvendigvis en passende merkelapp for alle serier som får dette stempelet på seg. Det er interessant å se at produsentene av serien omtaler den som en thriller, da dette stemmer mye bedre enn det noe generiske begrepet krim. Forbrytelsen er en genrehybrid som tar det beste fra thriller, krim og drama, og tar det hele opp til et nytt nivå. I mine øyne er det dette som gjør at den nordiske bølgen av krim fremstår som kvalitativt god, at man blander inn flere genreelementer. Når man har blitt vant til denne blandingen, er det traurig å se på den gamle og rene formen for krim, som ikke klarer å formidle et like bredt spekter av følelser – både i karakterer og hos publikum som ser på. Ser man til andre land, slik som Storbritannia, er det lett å se at man også der har fornyet og forbedret en noe forslitt genre som ikke lenger føles relevant for samtiden. Noen purister vil nok si seg uenig i denne konklusjonen, og det må de nesten få lov til. tv-revolusjonen er et faktum, og de fleste vil nok si at den har forandret mediet til det bedre.
En annen av styrkene til Forbrytelsen, er at den virker autentisk og ekte. Forholdene virker troverdige, så også karakterene. Man bruker ingen filter, som gir en større følelse av at handlingen gjenspeiler virkeligheten. Det er dog ikke uproblematisk, for når man ikke bruker filter, krever det mye av scenografi og skuespillere. I dette tilfellet går noe av den «billige» følelsen over ganske fort, da prestasjonene med manusarbeidet og de gode skuespillerne overgår effekten nullfiltreringen gir. Hovedpersonen, Sarah Lund, er en sterk kvinne som man tror på. Hun sliter med sine hverdagslige problemer, og er ikke fremstilt som en superhelt på noen vis. Hun blir dermed en karakter som minner om mennesker man selv kjenner. Der hvor mange etterforskere blir fremstilt med overmenneskelige evner til å finne skurkene, er hun en feilbarlig person som klarer seg fordi hun jobber hardt. Også partneren hennes, Jan Meyer (Søren Malling), er en slik karakter. Sårbarheten deres gjør seirene deres ekstra gode. Det at de er feilbarlige, gjør dem til ekte skildringer av mennesker man kan tro på.
Forbrytelsen er en mester i å lure og forvirre seeren. Serien er proft laget, uten noen vesentlige svakheter. Selvfølgelig kan noen synes at sesongen er for lang, og jeg ser argumentene – og er delvis enig. Dette tar dog ikke bort det faktum at serien er uhyre spennende, og etter hvert er det umulig å ikke la seg rive med. Under de 5-6 siste episodene er det nesten ulidelig spennende, og man vil bare se mer. Til tross for en monumental mengde inntrykk, er dette noe av det beste som er laget for tv, og serien kan trygt anbefales til alle som liker en solid dose neglebitende spenning og intrikate fortellinger.
Teknisk.
Bildekvaliteten er jevnt over god, og det samme er lydkvaliteten. Man ser at dette er en DVD-utgivelse basert på noen år gamle innspillinger, uten at det blir nevneverdig påtrengende. Bonusmaterialet er bra, med en del interessante innsyn i produksjonen.
Anmeldelsen av denne sesongen er basert på samlingen Forbrytelsen I-III.
blog comments powered by Disqus
>