Utgivelsen: 
Bigger Than Barbie (2006)
Kvinners kunst og kamp
Monkeybiz vil erobre verden. De vil løfte kvinner ut av sykdom og fattigdom, og at deres dukker skal bli større enn Barbie. Denne filmen hjelper dem litt, men ikke mye.
Vi er i Cape Town, Sør Afrika. Her møter vi Barbara Jackson, grunnleggeren av Monkeybiz. Dette kunstnerbaserte selskapet samler kvinner fra landsbyene rundt Cape Town for å gi dem muligheten til å jobbe hjemmefra. De sørger for at kvinner som lever med fattigdom og sykdom får et bedre liv. Bigger than Barbie dokumenterer kvinnenes liv og arbeid.
Monkeybi' filosofi er å lindre fattigdom, løfte dem, gi dem styrke, lære dem egenskaper, og gjøre det mulig å være lykkelige med arbeidet de har. Gjennom å ta til seg en historisk tradisjon (å lage kunst av glassperler) gir organisasjonen kvinnene en vei ut av slummen. Mange av kvinnene som jobber for Monkeybiz har HIV/AIDS. Omsorgen fra kolleger, samt tilgangen til egne klinikker, gjør at deres liv blir til mer glede enn sorg. Samtidig får verden tilgang på produkter med mening.
De største momentene i filmen er historiene om menneskene. Filmens sentrale personer er Barbara, Eunice og Mankosi. Sammen utgjør de tre ledd i Monkeybiz' produksjonslinje. Alle er kvinner som ønsker å gjøre for både seg selv og andre.
Barbara prøver å gi noe til kvinnene i Cape Town. Hun har laget Monkeybiz som både bedrift, og en klinikk med workshops. Hun tar det personlig når mennesker kommer innom og kritiserer hennes arbeid. De ser ikke effektiviteten i det hun gjør. Selv ser hun kjærligheten i det.
Eunice har oppgaven med å selge dukkene, og komme tilbake med perler. En dag får hun dra til New York for å bidra til en Monkeybiz-utstilling på ABC Carpet and Home. Hun får også besøke fredskonserten i Tromsø. Damen danser av begeistring. Monkeybiz har gitt henne muligheten til å reise, og til å fortelle verden om det som skjer i hennes gater.
Mankosi lager dukker, og sliter med HIV. Gjennom Monkeybiz får hun tilgang på en lege som hjelper henne å slappe av, og gir henne piller. Kollegene hjelper henne å fortelle om den vanskelige sykdommen til hennes familie. For henne er Monkeybiz en viktig støtte, både finansielt og emosjonelt. Takket være dem kan hun endelig sende barna sine på skole.
Bigger than Barbie er en kort film, den tar oss kun med på en kjapp omvising i et område med mange historier. Man kunne med fordel inkludert mer av disse. Etter filmens slutt føler man at man fremdeles vet for lite om kvinnene og deres liv. Noen av dem blir dessverre presentert i ufullstendige narrasjoner, og vi får dermed et litt tåkete bilde av deres viktighet for organisasjonens arbeid. At utgivelsen heller ikke gir noe tilfredsstillende utfyllingsmateriale gjør savnet etter mer sterkere.
Teknisk
Utgivelsens ekstramateriale består av et intervju med regisør Tina Davis, et knippe trailere, og dokumentaren Snapshots (1999). Intervjuet er informativt, men kjedelig. Davis forteller mye viktig om sitt arbeid, men de fleste historiene er repetitive, og selve intervjuet er mindre dynamisk enn et amatør-intervju på radio. Det hele er en sekvens med et og et halvt talende hode. Det er trist å se viktig informasjon behandlet på et så søvnvekkende vis.
En liten fryd for øye er derimot en bonusfilmen Snapshots (1999). Gjennom 27 minutter følger vi fotografen Victor Boullet, som jobber med motefotografi i London. Filmen er inspirerende og visuell, og akkurat passe lang. Selv om Bigger than Barie er omtrent dobbelt så lang, passer Boullets fortelling bedre til Davis' korte dokumentarformat.
Alle filmene, bortsett fra intervjuet, er av god kvalitet. Filmmusikken lager et glimrende bakgrunnsteppe for historiene som fortelles. Den er perfekt for den riktige stemningen, og er med på filmens formidling.
Intervjuet med Tina Davis er en råtten affære i både teknikk og journalistisk kvalitet. Det skal særdeles lite til for å gjøre intervjuet mer spennende, både visuelt og innholdsmessig, men det er helt tydelig ikke det som har vært prioritert på denne utgivelsen.