Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Burn After Reading (2008)
Dum film om dumme mennesker
Problemet er ikke at nesten hver eneste karakter i filmen er dum. Problemet er at nesten hver eneste karakter i filmen er usympatisk. Dette gjør filmen selv temmelig dum og usympatisk.
Se filmklipp
Den alkoholiserte CIA-byråkraten Cox (John Malkovich) blir degradert, så han sier opp og skal hevne seg ved å skrive sine memoarer. Hans iskalde merr av en kone (Tilda Swinton) sjekker ut økonomien hans foran skilsmissen, og ser til at manuskriptet kommer på avveie. Det ender hos den enfoldige treningsstudioansatte Chad (Brad Pitt). Ledet av kollegaen Linda (Frances McDormand) som desperat trenger penger til overflødige kosmetiske inngrep prøver duoen å gjøre penger på funnet. Det kompliseres betydelig av plagsomme agenter, privatdetektiver involvert i en rekke skilsmisser og ikke minst den selvopptatte treningsentusiasten Harry Pharrer (George Clooney).
Samtlige av disse karakterene er idioter, på hver sin måte. Jobbkompetente Pharrer er privat en selv- og sexfiksert feig dust, den erfarne analytikeren Cox er en selvhøytidelig klovn som tror han er mer enn den lave byråkraten han alltid har vært og Chad er bare tvers gjennom stupid. Nå kan det være moro å se tosker som har tatt seg vann over hodet, og forviklinger rundt sex, amatørskurker og en og annen profesjonell morder har falt fint ut for blant andre Woody Allen. Filmen har beklageligvis tre alvorlige lyter.
For det første, det er ikke lett å spille dum, spesielt ikke innenfor rammene av en slurvete skrevet komedie. Brad Pitt klarer det ikke, han henfaller til noe som minner om en psykisk utviklingshemmet og det er ikke morsomt. Frances McDormand sliter også og Malkovich ser ikke engang ut til å prøve å gi karakteren sin en konsekvent personlighet, muligens umulig med replikkene han har fått. Clooney klarer seg forholdsvis bra, skjønt det skyldes mest at hans naturlige sjarm pipler gjennom fra tid til annen. Det er betegnende at den gode humoren i filmen kun kommer fra de forholdsvis intelligente CIA-toppene som forvirret prøver å finne meninger i handlinger som kun er motivert ut av tilfeldigheter og dumhet.
For det andre, når man befolker en hel film med usympatiske karakterer, er det temmelig vanskelig å finne et holdepunkt for publikum. Det er ingenting som engasjerer med Burn After Reading, så man henfaller til å observere usammenhengende tåpeligheter og blir temmelig likegyldig til hvordan det går med noen som helst av dem.
For det tredje, filmen er kanskje ment å være en meningsløs studie i meningsløse handlinger. Et arrogant kunstfilm-utgangspunkt som ender med at det føltes meningsløst å se filmen.
Coen-brødrene slutter visselig aldri å overraske. Det sjokkerte meg for eksempel storligen at de fulgte opp den mørke og glimrende No Country For Old Men med sin desidert dårligste film. Den overraskelsen kunne de dog ha spart seg.
Bildet
I tråd med den generelle arrogansen filmen er laget med er bildet kornete med dårlige fargegjengivelser. Det er ingen tegn til digitale problemer, så man får anta at det skal være slik og skylde Coen-brødrene og ikke selskapet.
Lyden
Grei nok, men det er ikke mye tegn til liv i bakhøyttalerne, selv om særlig musikken er flott og bredt gjengitt.
Bonus
Det er egentlig bare én making of-film med intervjuer og glimt fra innspillingen, men den er tematisk delt i tre. Ikke noen store greier, men så var ikke filmen store greier heller.
blog comments powered by Disqus