Utgivelsen: 
Babycall (2011)
Grå hverdagsthriller
Pål Sletaune har før vist seg som en original og nyskapende regissør. Her er han kompetent, men han har foreløpig lagt sin egen kunstnerstemme og egne idéer til side.
Anna (Noomi Rapace) og hennes sønn Anders bosetter seg i en drabantby utenfor Oslo. De er på flukt fra Anders’ far, en hensynsløs voldsmann. Sjenerte og skremte Anna klarer å bli kjent med Helge (Kristoffer Joner), en mann som vet litt om det å være sjenert og skremt selv. Anders får også en kompis. Anna blir motvillig interessert i hva naboene holder på med, men til og med hun selv blir usikker på hva som er virkelig og hva som er produkter av hennes paranoide fantasi. Problemene har så vidt startet.
Sletaune slo gjennom med en hverdagslig, grå, norsk stil. I triste, slitte bydeler skapte han noe som var både veldig norsk, veldig europeisk og veldig inspirert av Aki Kaurismäki. Her har han droppet den sorte, underfundige humoren og i stedet brukt sitt talent for styggvakre hverdagsbilder til å fremstille ultrarealisme. Drabantbyen er slående velkjent, man kan nesten lukte gammel linoleum i den spinkle syttitallsleiligheten og skolebygningen ruver truende og oppskrapet over de små elevene og tynne, redde Anna. Regissøren kan klipp og stemningsbygging og det tar ikke veldig lang tid før de første kalde gysene kryper nedover ryggen.
Så meget desto verre at manus er et temmelig fargeløst oppkok. I begynnelsen trodde jeg faktisk at vi skulle få en realistisk film, der trusselen om autentisk vold og overgrep skulle skape ubehag og spenning. Fra det øyeblikkelig jeg skjønte at det ”bare” var en psykologisk thriller, ble hele fortellingen forutsigbar og enkel. Joda, det er noen bra vrier her. De er faktisk så bra at de har vært brukt utallige ganger før.
Som representant for denne underavdelingen av thrillergenren, er det ikke spesielt dårlig. Sletaune kan sitt håndverk, og han har et skikkelig a-lag av karakterskuespillere å flytte rundt på. Hvis du aldri har sett en thriller før, blir du sikkert ganske overrasket over noen av vriene. Men dersom du har eid en TV i noen år eller kanskje til og med sett litt Hitchcock og liknende, er det ikke mer enn en øvelse. Om det ikke er spesielt dårlig, er det ikke spesielt bra heller. Alt må forklares til slutt for å gi publikum et realt kick, ikke bare nesten alt. Hvor kom for eksempel de blodflekkene fra?
Teknisk
Helt finfint bilde og lyd, uten at noen av delene kan imponere når Sletaune kjører så dempet som han gjør her. Finfint ekstrastoff også, selv om de kornete intervjuene var hentet fra TV, så fungerer de greit nok. Deleted scenes er som et lite kurs i redigering, det var klokt å droppe samtlige av disse scenene.