Luc Besson leverer amerikansk action hensatt til New York uten problemer. Men det er en urovekkende subtekst her; forfall og korrupsjon og seksualisering av mindreårige gjør filmen rikere og på samme tid frastøtende.
Mathilda (Natalie Portman) har det ikke lett. Ikke bare er faren en ekkel dealer, men stemoren og halvsøsteren er stupide bimboer som liker å dele ut ørefiker. Når faren legger seg ut med narkotikapolitimann skråstrek psykopatisk gangster Norman Stansfield (Gary Oldman), blir ting om mulig enda verre. For å redde seg selv ringer hun på døren til naboen, den snille, rare og litt enfoldige Léon (Jean Reno). Mathilda vet det ikke enda, men Léon er den hardeste, tøffeste og flinkeste leiemorderen som noensinne har garrottert noen.
Den opprinnelige versjonen som gikk på norske kinoer og senere solgt på VHS og DVD var den amerikanske versjonen av filmen. En forsnillet versjon der man hadde forsøkt å rense filmen for alt det betenkelige ved Mathilda, både hennes bisarre forelskelse i Léon og hennes aktive rolle i en rekke leiemord. Det var godt å se at dette er den franske originalen – utgitt på DVD i USA som “director’s cut” og det var jo på sett og vis sant.
Besson var usedvanlig inspirert her. Han elsker New York City som bare en europeer kan gjøre, han fanger byen både i hektiske gatebilder og helt ned til de små detaljene i gamle leiegårder. Likeledes elsker han sine karakterer, spesielt dystre ikoniske Léon og livlige Mathilda. Det er definitivt svært betenkelig at regissøren seksualiserer Natalie Portman i nesten hvert eneste bilde, men dyktigheten kan man ikke frakjenne ham. Skuespillerne er uten unntak eminente. Gary Oldmans skurkerolle brenner seg inn i sinnet. Han er intens og ekstrem, korrupsjon og ondskap har fortært ham fullt og helt, og når han gir seg tid til å tenke er han uendelig trett. Derfor knasker han poppers for å holde skarpheten ved like.
Léon har stanset helt opp i utviklingen et sted tidlig i tenårene, og det antydes at han er mer traumatisert og ødelagt enn egentlig retardert. Før han treffer Mathilda er han nesten helt uten følelser, en robot som lever i skyggene og utfører sine effektive drap uten ettertanke. Reno klarer både denne gestalten og den subtile gradvise avdekkingen av Léons følelser og mangel på egentlig ondskap. Men latterlige unge Natalie Portman vinner filmen. Det kan ikke være mer enn fire-fem barneskuespillere som har taklet noe så vanskelig så bra, og Portman glir inn i rollen som en dreven metodeskuespiller.
Det er en lett tilgjengelig film, med en rekke temaer til ettertanke spesielt når det gjelder utvikling, modning og identitet. Hvis man ikke vil tenke for mye, inneholder den dessuten nok action til å glede en vanlig thriller-publikummer, alt med en flair såvel av fransk raffinement som amerikansk “superhelt”-film, og dertil med et svært tilfredsstillende klimaks.
Bildet
Det er bedre enn på DVD, men kommer ikke opp mot mer moderne filmer. Det er litt kornete og kunne godt ha vært skarpere, uten at jeg vil trekke for mye.
Lyden
I likhet med bildet er den helt grei, men ikke så mye mer. Nå skal det sies at det meste av filmen er innendørs dialog, så noen superlyd er ikke påkrevd heller.
Bonus
I alle dager, hva har skjedd her? Jeg vet at det finnes intervjuer og dokumentarer i bøtter og spann på sone 1-DVD’en. Men her er det faktisk ingen verdens ting. Det er for svakt.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
