Me Myself & Irene (2000)
Schizofren Carrey
Charlie Baileygates er verdens største dumsnille tosk, og i ung alder blir han bedratt av kona fra det sekundet han bærer henne over dørstokken. Så dumsnill er Charlie at da kona stikker av med sin afroamerikanske kjæreste, tar han seg av oppdragelsen av de tre sønnene -- som av åpenbare grunner ikke kan være hans barn.
Årene går, og alt og alle utnytter den hjertegode politimannen. Ingen bryr seg om det han sier, selv små barn bryter reglene rett foran ansiktet hans mens de ler av hans tafatte forsøk på å håndheve lov og orden.
Så en dag klikker det for ham. All den innestengte aggresjonen i Charlie vil ut, og den materialiserer seg i en ny personlighet: Hank. Denne er Charlies rake motsetning, for der Charlie er hjertevarm og omtenksom er Hank en kynisk drittsekk som gjør akkurat det han har lyst til (og ofte det Charlie egentlig burde ha gjort).
Den splittede personligheten fører til at Charlie mister kontrollen over livet sitt, og særlig dårlig går det når han skal eskortere Irene (Renée Zellweger) tilbake til sin hjemstat. Takket være Hank -- som har det med å dukke opp når det passer dårligst -- blir turen en katastrofe som ender med at både Irene og Charlie blir ettersøkt av politiet.
Dette er ikke Jim Carrey på sitt verste, men det er heller ikke på langt nær så bra som sist han samarbeidet med Farrelly-brødrene (Dum, dummere-1994). Carrey kan være direkte plagsom å se på, og særlig er han slitsom i filmer som Ace Ventura (1994) og The Mask (1994). Til gjengjeld var han glitrende i The Truman Show (1998).
Også Farrelly-brødrene har en bra film på samvittigheten: There's Something About Mary fra 1998. Dessverre har de med Me, Myself & Irene levert en heller kjedelig affære hvor det meste bygger på Carreys evne til å levere "vittige" kommentarer ved hjelp av sitt overspilte kroppsspråk. Dette blir ikke morsomt hvis man er passert 20 år og ikke synes for eksempel kombinasjonen av homofobi og dildoer er hysterisk morsomt.
Nei, Carrey har bevist flere ganger at han er en skuespiller som kan spille på mer enn sitt gummitrynet. Morsomheter på bekostning av seksuelle minoriteter er omtrent det teiteste og mest hjernedøde denne anmelderen kan tenke seg.
Egentlig er det rart at dyktige folk som Farrelly-brødrene og Carrey ikke klarer å få mer ut av en såpass god (om ikke original) idé som denne filmen alt bygger på.
Skal du ha en film hvor du kan le og kose deg, så er det mange andre kandidater som er bedre enn denne.
Rent teknisk er filmen helt brukbar, men dessverre er det ingen aspekter ved den som klarer å utnytte dette fortrinnet. Gummitrynet til Carey er om mulig enda mer grotesk i bredformat, så det er da noe...