Blodet skvetter, spruter, plasker og sildrer gjennom hele filmen. Det er mye moro, om du har mage til det.
Storbritannia 2035. Hele Skottland er et karanteneområde etter utbruddet av et uhyggelig virus 25 år tidligere. Når viruset dukker opp i London, er panikken og den totale katastrofen nær forestående. Men så viser det seg på satellittbildene at det visstnok er liv oppe i Skottland likevel – kan noen ha overlevd denne moderne pesten? De kyniske styresmaktene sender opp sin aller tøffeste politisoldat, den dystre, mutte og vakre Eden Sinclair (Rhona Mitra), selv opprinnelig en flyktning fra Skottland. Dette vakre høylandet inneholder så visst overlevende, ville stammer i konstant krig mot alle inntrengere og hverandre, selv kulinarisk har de klart å degenerere inntil det groteske. Og dette var en nasjon som spiste sauemager.
Selv om det handler om viruser, iskalde politikere og sivilisasjoner som bryter sammen, er det fint lite å ta alvorlig her. Regissøren Neil Marshall har hoppet fra den ene postapokalyptiske filmen etter den andre som en hyperaktiv gribb med ulvehunger, og pelt til seg den ene ideen etter den andre. Resultatet er en nogenlunde sammenhengende historie, teknisk sett bra gjennomført og med få dødpunkter, men dessverre med fryktelig lite originalitet.
Det er likevel mye artig her. Marshall slutter seg til det rådende synet på åttitallet; når sivilisasjonen bryter sammen får folk en merkelig trang til å kle seg som punkere og mohawk-sveisen blir normen i stedet for unntaket. Ikke spør hvorfor, men vent til du ser den andre fraksjonen, de er faktisk enda sprøere. Rhona Mitra er tilfredsstillende overbevisende i filmens mange kampscener, og karismatisk nok til å gi filmen et bærende senter. Filmen kan karakteriseres som ”splatter”, en ultrablodig variant av thrillergenren. Dette innebærer at special effects-folkene blir vel så viktige som regissøren og manusforfatteren, men de gjør en finfin jobb.
Problemet er at denne multi-homagen blir altfor bundet til sine forbilder. Marshall skal visstnok ha vært inspirert av et stort antall filmer og noen få personlige visjoner. Likevel fremstår 90 % av filmen som en fusjon av Mad Max 2 og Escape From New York. Dette var festlige filmer som fortjener hyllester, men Marshall mangler lekenheten og humoren til andre fornyere av genrefilm, sånne som Tarantino eller Guy Ritchie. Det går fort, det går stort sett som forventet og alle brudd med tradisjoner eller forsøksvise nyskapninger består av å sjokkere med smakløsheter og nådeløse detaljer. Kannibalsekvensen er for eksempel sadistisk, grafisk og usannsynlig frastøtende.
Doomsday er underholdende tullball, mye takket være sitt høye tempo. Men Doomsday har rett og slett ikke nok personlighet eller originalitet til å heve seg stort over middels. Filmen er tragisk underlegen sine åpenbare forbilder, om disse var aldri så low-tech og lavt budsjetterte.
Teknisk
Bildet er problemfritt og lyden er svært god i hardtslående DTS som tar vare på hver eneste lille slurpende motbydelighet. Ekstrastoffet består av tre dokumentarer som gir oss omtrent det vi forventer av overflødig bakgrunnsinformasjon. Filmen selges i en usedvanlig lekker metallboks, solid og tung og smakfullt dekorert. Ikke at jeg skjønner hvorfor en såpass middelmådig film får en slik presentasjon, men pen er den.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
