Utgivelsen:
Back to the Future III (1990)
Time machines, whisky and wild, wild women.
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Back to the Future (1985)
Back to the Future II (1989)
Fotogalleri
Marty har fått beskjed om at Doc er trygg og lykkelig og arbeider som smed i Hill Valley, 1885. Han får streng beskjed om ikke å komme etter ham, men overser glatt dette da han kommer over Docs gravstøtte. Problemet med at tidsmaskinen er i en sørgelig forfatning, kan han forholdsvis trygt overlate til Docs 1955-motstykke. Og våre tidsreisere befinner seg snart i en ekte western.
Etter en svak toer som i all hovedsak besto av et langt set-up for nummer tre, faller ting på plass igjen. Den første sekvensen lover godt, med gode gager om hvordan man gjenskaper en mikroprosessor med transistorer og Docs sjokk over Japans industrielle suverenitet i fremtiden. Samspillet mellom Michael J. Fox og Christopher Lluoyd er hundre prosent perfekt, og sammen melker de 1955 for de siste gagene. Og etter et veldig rart møte med sin familie anno 1885, kan endelig Marty ta byen i øyensyn.
Jeg storkoser meg hver eneste gang jeg ser bildet gli over togstasjonen og over byen, en perfekt replika av Sergio Leones berømte scene fra Once Upon A Time in the West. Hill Valley 1885 var et svært annerledes sted, men filmskaperne har klart å trekke linjene så langt bakover som mulig. Det virker som om yrker lett går i arv i Hill Valley, selv om hestehandleren på et tidspunkt tok overgang til Studebakers og barberer-familien fant det for godt å flytte driften innendørs.
Detaljrikdommen er enorm, og de påfølgende bruddene med tradisjonene er velplasserte. Saloonen er ekstremt troverdig. Taus, avventende, ingen bakgrunnsmusikk og midt på dagen er selv de garvede drankerne forholdsvis lavmælte. Dialogen er også så western som det går an å få den, og bruken av gammeldagse vendinger står ikke tilbake for for eksempel Larry McMurtrys hyper-realistiske westerns. Og datidens Biff Tannen er både en troverdig og truende skurk som passer i tidskolorittet, så vel som en bisarr karikatur av skurkene fra tusen spaghetti-westerns.
Det er mange ting å hygge seg med her, og ingenting å ergre seg over. Martys kommunikasjoner med sin innvandrer-forfar er velskrevne og ekte. Seamus er klok, avbalansert og i harmoni med seg selv, der Marty er rastløs, uvøren og hanestolt. Skildringen av Docs forelskelse i en kvinne som han deler så mange interesser og lidenskaper med virker også ekte og naturlig. Chris Lloyd får sjansen til å gi Doc dybde her, og han roter det så visst ikke til for seg. Mary Steenburgen gjør også en fin figur, underspilt feminin og overbevisende som en kvinne med sære interesser innen vitenskap og astronomi.
Filmatisk viser Zemeckis både modenhet og stor selvsikkerhet her. Han tar endelig helt ut symbolikken med det ødelagte tårnuret, og trekker en rett og logisk linje fra første gang vi hører om det, tidlig i den første filmen til Marty og Doc poserer ved det enda umonterte uret. Regissøren føler seg hjemme med både karakterene og miljøet, og omgås både klisjéer og sjokkerende realisme på en lettbeint og engasjerende måte.
Jeg liker godt at han bruker referanser til både Clint Eastwood og Sergio Leone uten å la Fox imitere Eastwoods spillestil eller selv å falle for fristelsen til å imitere eller parodiere Leones registil. I stedet klarer han å få med en både morsom og litt skummel scene der Marty glir inn i en parodi på Taxi Driver. Fortellermessig vises det mestertakter her, for scenen fremhever det faktum at Martys eneste referanser til skytevåpen er filmene han har sett. Alvoret har enda ikke gått opp for ham.
Genremessig er Back to the Future part III en underlig hybrid. På en måte er det en fullblods western, med et detaljert og autentisk miljø. Men hovedpersonene deltar ikke i en western, siden de er fra en annen tidsalder. Noe som gjør at dette i like stor grad blir en såkalt fish out of water-komedie. Men til syvende og sist er det likevel en action-komedie, og de siste scenene med toget – etter noen vennlige nikk til klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid – er spenning på fullt thriller-nivå. Effektene sitter som kuler i en skrott, og i det endelige tilfredsstillende klimaks klarer filmfreaken og mester-regissøren Zemeckis å få med en klar referanse til Buster Keatons mesterverk The General.
Ved slutten av trilogien passer det seg kanskje å spørre om disse filmene representerer noe som helst annet enn ren underholdning. Muligens. Det er en klar moral i Back to the Future-trilogien, det dreier seg om å være ekte, ”be true to yourself”. Hvis man besitter selvsikkerhet nok og kan overhøre hva folk sier om deg, kan du klare det meste. Enten det er å bygge en tidsmaskin, skrive en bok eller unngå å bli skutt. Hvis du tror at lureri og brutalitet kan hjelpe deg til suksess, er det stor risiko for at du ender med å vokse andre folks luksusbiler eller spytter gjødsel på vei til fengselet.
Og, naturligvis, samme hvor tøff, trendy, smidig og sjarmerende du er, så lønner det seg å høre på folk som er smartere enn du selv. Og gjennom hele serien går vennskapet og lojaliteten mellom det umake paret Marty og Doc som en rød tråd, både som en grunnstein og som en katalysator for handling. Vel, banebrytende er dette ikke, men det er heller ikke viktig. Det viktige er at trilogien faktisk har idealer å bære frem, den viser hjerte, medfølelse og intelligens. Og det er kvaliteter som slett ikke alle filmsuksesser har.
Teknisk
Kvalitet på lyd og bilde, samt omtale av ekstrastoff kommer i egen artikkel om dvd-boksen.
blog comments powered by Disqus