I sannhetens tjeneste (1995)
God thriller mister fotfestet
En elleve år gammel jente blir funnet voldtatt og myrdet i Florida, og en ung mørkhudet mann blir straks arrestert og tiltalt for forbrytelsen. En tilståelse blir brutalt presset ut av ham av det lokale politiet, og han blir dømt og satt i fengsel. Åtte år senere sitter Bobby Earl Ferguson (Blair Underwood) i dødscella og venter på sin endelige straff.
Advokaten Paul Armstrong (Sean Connery) har ikke praktisert på 25 år, men blir likevel kontaktet av Bobbys bestemor. Hun er overbevist om at Bobby er uskyldig, og etter litt overtales advokaten til å ta saken. Armstrong reiser til Florida og begynner å grave i den gamle og følsomme saken. Jo mer han lærer om saken, jo mer overbevist blir han i at Bobby har blitt et offer for en overivrig og voldelig politimann (Laurence Fishburne) sine handlinger.
Sean Connery briljerer hele filmen igjennom, og viser at han virkelig kan spille overbevisende uten å miste grepet. I nabocella til Bobby, sitter en spenna gæren psykopat spilt av Ed Harris. Og det er de utrolig flotte scenene med Ed Harris og Sean Connery som er filmens absolutte høydepunkt. Harris har en skremmende god tolkning av psykopaten, og er så redselsfull at selv Hannibal Lecter ville blitt skremt. Laurence Fishburne spiller den ekle og selvgode politisjefen Tanny Brown, og det gjør han godt; Brown fremstår som en riktig fæl satan som burde holdt seg langt unna politiyrket.
En riktig imponerende hærskare med aktører altså, og prestasjonene deres er det ei noe galt med. Da står det verre til med logikken i historien som blir fortalt; Vi finner ingen motiv eller bakgrunn, en sidehistorie med Armstrongs kone gir liten mening, og filmen tar merkelige vendinger. Første del av filmen indikerer en oppbygning mot noe stort, flott og skummelt. Men hva skjer? Lufta går ut av ballongen, og det hele flater ut til nærmest ingenting. Spenningen er tilstede hele tiden, men likevel får man følelsen av et noe uforløst potensiale.
Teknisk sett holder produksjonen god kvalitet, og kan skilte med et bilde optimalisert for 16:9-skjermer, og flott lyd i Dolby Digital 5.1. Fargegjengivelsen er på bildet bra, og lydsporet gir flotte lydkulisser. Du trenger ikke sette av mye tid for å utforske platens spesialiteter, for det eneste du finner her er sceneaksess.
Til tross for filmens svakheter er det ikke å komme unna en klar anbefaling.
blog comments powered by Disqus