Nyeste anmeldelser på groove.no:
Red Planet (2000)
Dead Planet
Mye går galt da den første bemannede romferden til Mars går av stabelen i 2057, men så står også katastrofene besetningen møter i flott stil til alle katastrofene som rammer denne filmen rent kunstnerisk. At filmen aldri nådde norske kinoer skal vi bare være glade for.
Vi møter altså en gruppe astronauter, "boldly going where, bla, bla, bla...", på vei til Mars. På turen opplever de noe så originalt som et uhell, som - surprise, surprise - setter moderfartøyet deres ut av funksjon. Kaptein Bowman (Carrie-Anne Moss) blir igjen på skipet og sender resten av mannskapet ned på planetens overflate ved manuelt å overstyre samtlige dritavanserte systemer.
Gjengen treffer overflaten "med hue og ræva først", og vi blir ikke det minste overrasket da det viser seg at ett av besetningsmedlemmene er dødelig skadet og må bli igjen ved landingskapselen.
Vi skal ikke trette leserne med lange avhandlinger om den meget forutsigbare handlingen, men vi må få lov å advare mot en film som har logiske hull vi ikke har opplevd maken til siden Independence Day (1996). I denne filmen lager for eksempel noen få kvadratkilometer alger nok oksygen til at mennesker kan puste på Mars. Hovedpersonen selv klarer å reise med rakett fra overflaten av Mars og opp til moderskipet uten oksygen. Det må i så fall være verdensrekord i å holde pusten uten å bli totalt hjerneskadd.
Men så kan det hende at manusforfatter og regissør har pådratt seg nettopp slike skader, i det minste bærer mye av filmen preg av det.
Men vår favoritt var likevel måten gutta løser problemet med at samtlige radioer er døde. De finner den gamle Pathfinder-sonden fra 1997, 60 år tilbake i tid, napper ut et kretskort og lodder sine øretelefoner til dette. Dermed kan de ta en E.T. og "phone home".
Red Planet er i det hele tatt så blottet for originalitet og logikk at vi håper Hollywood nå omsider skjønner tegninga og lar den elendige ørkenplaneten være i fred. Regissør Antony Hoffman har i hvert fall en gang for alle bevist at det ikke finnes intelligent liv på Mars, og det er jaggu ikke mye av det i produksjonsteamet hans heller.
Grunnen til at vi ikke lar de aller dårligste karakterene tilfalle denne filmen er to ting: For det første har filmen Terence Stamp på rollelisten, men han dør dessverre altfor tidlig. Stamp har vi møtt som stilig eldre herremann i filmer som The Phantom Menace (1999) og The Limy (1999). Den andre årsaken til at filmen slipper absolutt bunnkarakter er brukbare spesialeffekter. Med andre ord kan alle sci-fi-galninger trygt leie denne filmen, siden de som regel sluker rått all dritt de får servert, så lenge det er et romskip og noen futuristiske tekniske innretninger med i filmen.
DVD-versjonen av denne filmen er bilde- og lydmessig av veldig høy kvalitet. Filmen har et bilde som er både rent og svært klart i fargene, og det er få spor av komprimeringen (filmen er ikke på dobbeltsidig plate). Lyden er som seg hør og bør for denne type filmer bra, med masse lydeffekter pent plassert rundt i lydbildet.
Warner har valgt en enkel videoversjon med kun noen klippede scener som bonusmateriale. Og de scenene skjønner vi ærlig talt godt at regissøren lot ligge igjen på gulvet i klipperommet, for de gir deg absolutt ingen verdens ting...
blog comments powered by Disqus