Mirrors (2008)

Enfoldige demoner mot usmart helt

Uinspirert og usammenhengende grøsserthriller med Kiefer Sutherland. Hvis det er dette Kiefer tilbringer resten av arbeidsåret med, gjør han ikke nok 24.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

21.02.09

Fotogalleri

Ben Carsom (Kiefer Sutherland) er en suspendert New York-detektiv som har begynt å drikke etter at han drepte en kollega ved et uhell. Han får seg jobb som vaktmann i Mayflower, storbyens mest eksklusive varemagasin. Men bygget er bare et utbrent skall fylt med dystre ruiner, etter en storbrann fem år før. Og ikke nok med det, det er bygget i lokalene til et gammelt sykehus, stengt siden en blodig skandale i 1952. Og ikke nok med det, bygget er fylt av demoner. Og ikke nok med det, de lever i speilverdenen, denne verdenen bak speilet som filmskaperne tror vi alle går rundt og tror på.

Jeg er mer enn villig til å sluke et par overnaturlighetskameler for å kunne nyte en god thriller. Jeg krever bare mulighet til innlevelse, noen gode effekter, masse stemning og en god twist. Sånne filmer trenger ikke å ha noe tankevekkende å formidle. Mirrors krever imidlertid at vi overhodet ikke tenker. Demonene vil noe av Ben, presumptivt det samme som de ville ha fra de to forgjengerne hans, fred være med dem. De har utrolige krefter, men de klarer likevel ikke å formidle annet enn merkelige ordgåter alt mens de slakter eller truer Bens familie.
Heldigvis er Ben detektiv og knekker kodene. Filmens actiontunge klimaks – en sjelden opphopning av stakkarslig CGI – beviser at filmskaperne ikke hadde tenkt saken gjennom noe bedre enn demonene for det er fullkomment umulig å skjønne hva noen av dem ønsker å oppnå. Helt til slutt kommer den "uventede" twisten. Denne henger beklageligvis ikke sammen med klimaks i det hele tatt, men det gjør kanskje ikke så mye, for på dette tidspunktet har selv den mest velvillige tilskuer gitt opp å finne mening og sammenhenger.

Sutherland spiller rollen tett opp til sin karakter Jack Bauer. Det er litt overraskende, for før 24 beviste han at han hadde mange nyanser å by på. Det er mulig dette var akkurat så mye arbeid han orket å legge i dette tullet. Resten av ensemblet med Paula Pattoni spissen klarer ikke å levere en eneste replikk med noen som helst form for innlevelse, skjønt jeg vet ikke om det skyldes manglende talent eller manglende overbevisning.

Bildet
Det er kornete og grovt, og det er ganske irriterende. Jeg er dog temmelig sikker på at det skal være slik, og derfor tror jeg ikke det er noen feil på overføringen. Det ødelegger likevel noe av gleden med high definition.

Lyden
Dynamisk og heftig i DTS HD, både de idéfattige effektene (knirking og hyl) og den masete filmmusikken kommer godt frem og det slår hardt nok, men bakhøyttalerne utnyttes ikke særlig godt.

Bonus
Her har selskapet slått på stortromma. Intervjuer, making of, deleted scenes med kommentarer, fortløpende integrerte avsløringer av effekter og stunts, til og med en forbausende uhyggelig og vellaget liksom-dokumentar om behandlingen av en schizofren pike i omtrent 1950. Til og med menyene er elegante, i samme design som fortekstene. Du kan også velge mellom kinoversjonen og unrated-versjonen. Den siste er littegrann råere i de råeste scenene.