The Punisher (2004)

Superhelt og massemorder

Det er mye som fungerer i denne filmen om den morderiske vigilanten Punisher, en av Marvel-selskapets mest populære tegneseriehelter. Men beklageligvis en god del som ikke fungerer.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook26.08.09

Frank Castle (Tom Jane) er en FBI-agent undercover. Et av oppdragene ender i et blodbad, og tilfeldigvis går den enfoldige sønnen til forbryteren Howard Saint (John Travolta) med. Saint krever hevn, og slakter ned hele familien til Castle. Castle selv overlever, og kommer etter ham som The Punisher, en dyktig drapsmann med ingenting å tape.

The Punisher er en enkel figur, og det er merkelig at det skal være så vanskelig å filme ham. Ekssoldatens kone og to barn drepes av forbrytere ved et uhell og han tar noen kuler. Han kommer ut av sykehuset etter noe som må ha vært et massivt sammenbrudd, og vier livet sitt til krigen mot forbrytere. En krig han tar helt bokstavelig. Som The Punisher sporer han skurker og skyter dem. Enkelt og greit. Han har ikke superkrefter, han tar seg frem i bil og det skulle være såre enkelt. Hvorfor ikke filme det enkelt?

Men her går halve filmen med til å demonstrere grusomheten til skurkene og en meningsløst og overraskende kjedelig massakre på hele Castles utvidete storfamile. Jeg antar dette er et forsøk på å “forklare” Punisher med å demonisere skurkene, men der har filmskaperne bommet totalt. Du kan ikke forklare eller forsvare Punisher, for mannen er splitter pine gal. Så å si alt Punisher foretar seg i serien er overkill, han er en mann som har en høy ekspertise på å skyte spurver med kanon. Det er det som er moro, og det eneste forsvaret, den eneste forklaringen er at han er en oppdiktet person som myrder oppdiktede personer.

Filmen løsner betydelig når Castle blir Punisher og får på seg skjorta med hodeskallen. Tom Jane gjør en fin figur her; det er ikke hans skyld at manus insisterer på å menneskeliggjøre drapsmaskinen. Travolta spiller skurkerollen sin slik han alltid spiller dem, men presisjonen hans er som sedvanlig fullkommen.

Det er mye å glede seg over, som de pussige naboene og Castles forhold til dem, fargerike og festlige karakterer som den Johnny Cash-inspirerte leiemorderen og den sprø Russeren, fine guttaktige detaljer som Castles heftige mattlakkerte og pansrede Pontiac GTO og flere skytesekvenser så tunge av klisjeer at de går over i skamfull nytelse.

Dessverre er Jonathans Hensleighs regi sidrumpet og langsom, det er ingen panache, ikke noe sprett og nesten alt som synes originalt er hentet rett ut av tegneserien. Til overmål blir det endelige oppgjøret med Howard Saint et sørgelig bomskudd som etterlater publikum utilfredsstilt.

Bildet
Det meste av tiden er det helt perfekt, sylskarpt, fargerikt og med flotte kontraster, som en ekte tegneseriefilm. Beklageligvis er bildet regelrett kornete i noen scener med naturlig sollys, så perfekt er det ikke.

Lyden
Hard og klar, men ikke imponerende. Jeg kunne tenkt meg mer bass og ikke minst mer bredde. Det er noe trangt med miksen, som om alt for mye kommer fra midten av anlegget. Det er for all del presist og levende, men altså heller ikke perfekt.

Bonus
En jevn og grei bunt bonusfilmer som ikke utmerker seg verken positivt eller negativt. Pluss for en del utelatte scener og en alternativ åpningssekvens. Kommentarsporet med den stive regissøren Hensleigh er ikke veldig interessant, men for filmens eventuelle fans er det jo fint at det er inkludert.