Sukiyaki Western Django (2007)
Presis parodi, hemningsløs voldsorgie
Kanskje jeg skulle sagt homage. Eller tolkning. Kanskje modernisering. Problemet er bare at til tross for kyndigheten filmen er laget med; for gamle fans av Akira Kurosawa, Sergio Leone og westernfilmer generelt, er dette fryktelig morsomt.
En mann uten navn kommer til en liten by. To gangsterbander står mot hverandre, og fremmedkaren blir gnisten som tenner lunten. Etter hvert som partene ivrig utsletter hverandre, blir det klart at fremmedkaren ikke står på noen andres side enn sin egen – og muligens en forvridd, pervertert versjon av rettferdigheten.
Høres det kjent ut? Det minner kanskje om plottet til gangsterromanen Red Harvest, av Dashiel Hammet. Som inspirerte Kurosawa til å lage samuraifilmen Yojimbo. Som Sergio Leone lagde en mesterlig spagettiwestern av med For a Fistful of Dollars. Nesten som en fotnote, gjenskapt som Last Man Standing. Jammen er ikke historien tilbake i Japan, men denne gangen i hendene på et ravende sinnssykt geni, den degenererte villmannen Takashi Miike.
Miike har definivt det som skal til for å slå gjennom som mainstream regissør. Han kan hele håndtverket, han har en kreativ sjel og en umiddelbar evne til å sende scener og bilder rett i fleisen på publikum og få dem til å sitte, om så livet ut. Så langt har han primært konsentrert seg om å sjokkere folk med ekstremt grafisk vold, spesielt med den syke og fascinerende filmen Ichi the Killer. Quentin Tarantino har naturligvis gjort seg til venns med filmskaperen, og opptrer endog i filmen.
Filmatisk er det mer enn en westernparodi, det er en tid- og stedløs fortelling der Ville Vesten later til å være befolket av futuristiske/føydale gangsta-gjenger i friske farger, som bruker katana og Peacemaker om hverandre. Historien følger ikke Dollar-filmen helt lojalt, for her sklir det rett så det er over i Django-serien, det refereres til og stjeles både fra Kurosawa, John Woo og John Ford, og den eneste etikken vår Mann uten Navn forholder seg til er hentet fra John "The Duke" Wayne: A man's gotta do what a man's gotta do.
Stilistisk er filmen sikker og gjennomført, med forvrengte farger som fremhever rødt og hvitt, fargene til de to gjengene, og dermed også blodet som renner i strie strømmer. Filmen er grov og rå, og dermed ikke for alle. Men den inneholder ikke sadistisk tortur og andre smakløsheter som Miike før har veltet seg i. Jeg tror egentlig ikke noen fra alderen voksen ungdom og oppover vil ta noen som helst skade av disse festlige, surrealistiske overdrivelsene.
Kan jeg da gi terningkast 6 til en uforpliktende og voldelig lek med etablerte genre? Jeg ser ingen grunn til å la være.
Anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Tromsø Internasjonale Filmfestival.