Pels - Undercover i pelsindustrien (2014)

Oppgjørets time

Få filmer fortjener stempelet «uhyre viktig» i så stor grad som denne filmen. "Pels" avkler den norske pelsoppdrettsnæringen til de grader, og er et viktig innlegg i samfunnsdebatten.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook26.01.16

I denne filmen møter vi en gjeng aktivister som i en årrekke har dokumentert forholdene på norske pelsfarmer. Det de har funnet ut er ganske grotesk, men bransjen har hele tiden hevdet at bildene som publiseres er fra verstingene, og ikke de seriøse aktørene. Derfor bestemmer Frank Nervik seg for at han skal gå undercover, og utgir seg for å være en som tenker å starte opp med pelsoppdrett selv. Han går til bransjen for å få opplæring hos seriøse aktører som er anerkjente av de ansvarlige selv. Med skjult kamera fester han på film det mange har trodd lenge, nemlig at bransjen lyver og hemmeligholder mange mørke sannheter. Pels har blitt en uhyre interessant og skjellsettende film som viser et usminket bilde av en pill råtten bransje.

Hvor vidt pelsoppdrett skal være lovlig, er en samfunnsdebatt som har rast i norske medier i mange år. Hele tiden har diskusjonen endt med at myndighetene lover bedring, akkurat som bransjen selv. Industrien har derfor fått lov til å fortsette, men har den gitt bedre kår for dyrene? Spørsmålet man er nødt til å stille seg, er hvor vidt vi trenger denne bransjen i utgangspunktet? Prisen virker mye høyere enn den vi egentlig er villig til å betale, hadde vi bare visst hvordan pelsen blir produsert.

Utfordringen med en dokumentarfilm som dette er stor. Den kan i aller høyeste grad kalles propaganda, men vi får vite veldig tydelig hvem det er som er avsenderen. Dermed blir det lett å forholde seg til den ensidige fremstillingen, og man kan letter fortolke den som produkt. Filmskaperne har gått inn i tematikken med en misjon som det aldri avvikes fra – de skal bevise at hele bransjen er umoralsk, forkastelig og etisk uforsvarlig. Samtidig er det viktig å påpeke at filmen ikke henger ut enkeltmennesker, men snarere påpeker systemfeil representert gjennom mange enkelttilfeller. Hovedpersonen i filmen – Frank – er utdannet psykolog, og har tatt seg fri for å dedikere seg til kampen mot pelsoppdrett, og han understreker hele tiden at de ikke er ute etter å ta enkeltindivider, og med den etiske forankringen i psykologyrket, er det også troverdig når han sier dette. Flere ganger får vi også et godt bilde av at det gjør ham vondt å gå bak ryggen på oppdretterne som lærer ham opp, og at de fleste av dem er faktisk er hyggelige mennesker – til tross for at de ikke behandler dyrene humant.

Filmen lykkes godt på spesielt to områder. For det første får vi se at mange dyr lider gjennom hele sitt liv, og at de holdes under helt grusomme forhold. Dette er en dokumentasjon som er avgjørende for at filmen skal ha et gyldig argument. Mange dyr har det nok også greit, men faktum er at mange nok lider til at det er uholdbart å forsvare bransjen i det hele tatt. At ett dyr lider er for mye, men her er det snakk om tusentall – ja, kanskje hundretusentalls dyr som utsettes for grusomheter vi vanskelig kan fatte er mulig. For det andre – og kanskje aller viktigst – viser filmen at det er store problemer med å håndheve reglene som gjelder for bransjen. Rutiner følges ikke, og det er store svakheter i regelverket. Dette bekreftes gjennom førstehåndserfaring med de mangelfulle kontrollene av farmene, samt at en rekke oppdrettere sier rett ut at de ikke er så nøye med kontrollen. Resultatet er kannibalisme og psykisk ødelagte dyr som lider i hopetall.

Flere ganger velger filmskaperne å ikke vise de verste bildene. Det er sterk kost det vi får servert også, og sterkest inntrykk gjør det å se de sundspiste dyrene, de livredde og innesperrede revene – men aller verst er det å se hvordan inseminasjonen av blårev foregår. De blir håndtert så hardt og brutalt at det er vanskelig å ikke bli kvalm av avsky. Måten de blir fratatt oksygen for å holde dem i ro, er så bestialsk at det ikke finnes ord. Hvordan menneskene som utfører dette kan leve med seg selv, er uforståelig. De råtne eggene er tydeligvis flere enn hva bransjen vil innrømme at finnes.

Det er hevet over en hver tvil at industrien fortsatt sliter med store problemer. Det økonomiske aspektet er én ting, en annen er dyrevelferden. Norske pelsdyr er i store deler av tiden de lever overlatt til seg selv. Selv i Kina – som er beryktet for sin inhumane oppdrett av pelsdyr – får dyrene bedre stell. Det flotte med denne filmen er at det belyser et viktig tema med en overbevisende og reflektert tone, som virker gjennomtenkt og ektefølt. I media fremstår dyrevernere ofte som ekstremister, men det gjør de ikke i Pels. Filmen ender opp som et manifest, nærmest et siste innlegg som gjør ting tydelig og klart: pelsoppdrett bør i sin helhet forbys. Er du i tvil om min fortolkning er korrekt, bør du snarest få sett denne filmen.

Teknisk
Bildekvaliteten er god, selv om en god del av kildematerialet er filmet med lav oppløsning. Lyden er bra, men varierer av samme årsak som det bilde gjør. Det er ikke noe bonusmateriale på utgivelsen.