Utgivelsen: 
Lost in Translation (2003)
Two lost souls swimming in a fishbowl.
Skjebnen skal ha det til at jeg på denne dag, når jeg endelig finner tid til å skrive om Lost In Translation, har brukt store deler av dagen på et seminar i regi av Norsk Filminstitutt med tittelen ”Spiller kjønn en rolle?” om kjønnsbalansen i norsk film. Etter en hel dag der diskusjonen har gått om hvordan kvinner skal få økt innpass i norsk filmproduksjon er det befriende å forholde seg til Sofia Coppola som bare gjør det. Og gjør det utmerket med Lost in Translation. En ung kvinne som har skrevet manus, lagt til rette for en sterk kvinne på rollelisten, og regissert med stødig hånd. En prestasjon, uansett kjønn.
Jeg skjønte raskt at det var noe magisk med Lost in Translation da den gikk på kino. En venn av meg så filmen, og gikk sporenstreks for å bestille seg en tur til Tokyo. Han tok sogar toget fra den japanske hovedstaden til Kyoto, for å følge Scarlett Johanssons fotspor. Ikke på en manisk stalker-måte, men av ren begeistring og fascinasjon for den stemningen som Coppola etablerer i løpet av filmen. Sterkt.
Lost In Translation forteller historien om den slitne, amerikanske skuespilleren Bob Harris (Bill Murray) som er i Tokyo for å gjøre en reklamefilm, og samtidig få litt fri fra sitt 25-årige ekteskap. Charlotte (Scarlett Johansson) befinner seg på samme hotell som Bob i endeløs venting på sin evigarbeidende fotografmann. En søvnløs natt møtes Bob og Charlotte i hotellbaren hvor de utveksler noen tomme fraser. En gnist tennes og over noen hektiske døgn utvikler de et vennskap og bruker kveldene til å utforske byen og hverandres liv.
Milevis fra hverandre i alder og livssituasjon, men likevel er begge fanget i dette underlige landet og sammen opplever de en tilstand som er fraværende i deres vanlige liv. Charlotte opplever en mann som virkelig ser henne, mens Bob møter en kvinne som lytter til og respekterer ham. Filmen kretser rundt hvordan de to oppdager hverandre og gjennom felles opplevelser blir klar over manglene i sine respektive forhold. Det utvikler seg en nærhet mellom de to, men Coppola velger ikke den enkle løsningen det ville være å sende dem til sengs. Isteden er det vennskapet og den ikke-uttalte forståelsen mellom Bob og Charlotte som utforskes og forblir filmens kjerne.
Bill Murray er mesterlig som den utvaskede skuespilleren Bob. Hans innsats i den japanske reklamefilmen er hysterisk og en studie i underspilling. Jeg kan ikke huske å ha sett Murray gjøre en sterkere innsats på film. Også Scarlett Johansson gjør en fin figur, og hun bærer rollen som den frustrerte Charlotte godt. Det er nok ikke en rolle som Johansson behøver å strekke seg etter, så hun fremstår ikke akkurat som en method-actor, men hennes karakter er overbevisene. Regien til Sofia Coppola er tilbakelent, og lar historien utvikle seg gjennom karakterene og deres samtaler og opplevelser. De mange oversiktsbildene fra Tokyo gir filmen en eventyrlig atmosfære og formidler på overbevisende måte hvor fremmedgjorte Bob og Charlotte føler seg.
Musikken i filmen utdyper stemningen av boblen som hovedpersonene befinner seg i. Blant de musikalske bidragsyterne er My Bloody Valentine-gitarist Kevin Shields den mest sentrale. Hans lydbilder følger Bob og Charlotte gjennom søvnløse netter. Den franske duoen Air besørger musikken når Charlotte drar alene til Kyoto, og formidler hennes ensomhet på ypperlig vis. Selvsagt er det også svært underholdende å høre karaokeversjoner av Sex Pistols og Elvis Costello.
Sofia Coppola har besørget en av de beste filmene på denne siden av millenniet med Lost in Translation. Gjennom et meget intimt portrett av to ensomme sjeler, har hun fanget en universell historie om kjærlighet, gjensidighet og forståelse. Vanskelige temaer på film og i virkeligheten, men Coppola gjør det så lett, så lett.
Teknisk
Dette er ikke en film med store fakter. Både karakterer og kamera dveler ved detaljer som ved første øyekast virker uviktige, men som har sin plass i den store helheten. Bildene er detaljrike og fargeskalaen varierer fra hotellbarens mørke interiør, til Tokyos neonlys. Lost In Translation er ikke en film som bæres av det visuelle uttrykket, men likevel er kontrastene og de mørke skyggene overført til DVD-formatet uten forstyrrende komprimeringsfeil. På lydsiden kan du velge mellom Dolby 5.1 og DTS 5.1. Det er dialogen som er sentral i filmen, så det er ikke behov for det tøffeste surroundanlegget til å nyte filmen.
Utgivelsen er relativt godt utstyrt med ekstramateriale. Dokumentaren “Lost” On Location følger innspilling av filmen i Japan med alle de utfordringene det medfører. Coppola beskriver prosessen som ”who’s on first?” i sann Marx Brothers-stil. Både Coppola og produsenten bodde i Japan en måned før innspillingen startet, og det merkes at de har fått den japanske mentaliteten under huden. Dokumentaren følger innspillingen meget nært med håndholdt kamera (tidvis filmet av Spike Jonze) og en dagbokaktig tilnærming.
Resten av ekstramaterialet er mer overfladisk med en utvidet versjon av Bob som gjest på det outrerte TV-showet Matthew’s Best Hit. Musikkvideoen til Kevin Shields’ “City Girl” er nydelig med bilder av Charlotte alene og fortapt i Tokyo. De utelatte scenene er mindre interessante. Utgivelsen avsluttes med en samtale mellom Bill Murray og Sofia Coppola i forbindelse med lanseringen av filmen. I kjent lanseringsstil skryter de produksjonsteamet opp i skyene uten egentlig å gå i dybden på noen av de involverte.
Av ekstramateriale er det egentlig bare et kommentarspor som mangler, og personlig kunne jeg godt tenkt meg å vite litt mer om musikkutvalget som presenteres i løpet av filmen. Kryss fingrene for en utvidet utgivelse snart.