Asterix - Byplanleggeren (2014)

Det som en gang var

Minnet om Asterix og Obelix som morsomme helter viskes til stadighet ut på grunn av elendige nytolkninger som denne.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook01.09.15

Fotogalleri

Det begynner å bli lenge siden de første tegnefilmene om Asterix gikk sin seiersgang på TV-skjermene i de tusen hjem. I senere år har det kommet en rekke nye filmer, både animerte og realfilm. Gjennomgående for disse har vært at de ikke har holdt god kvaliteten, for de fleste er mildt sagt begredelige forsøk på å tilpasse historiene til en mer moderne form. Er så den nye Asterix-filmen en bedring av trenden? Svaret er klart og tydelig – nei. Den evige kampen mellom romerne og gallerne fortsetter ufortrødent videre, og som vanlig er romerne sjanseløse på å få has på gallerne. Det forhindrer dem ikke fra å prøve. En ny plan legges, og den går ut på å anlegge en stor by like i nærheten av landsbyen til gallerne. Asterix, Obelix og Miraculix prøver å stikke kjepper i hjulene til romerne, men de klarer ikke å stoppe byggingen. De aner ugler i mosen, og plutselig finner flertallet av gallerne ut at kapitalisme og urbane strøk er det de har lengtet etter. Kan så Asterix og medhjelperne redde dem fra det moderne samfunnets klør? Svaret er like åpenbart som det er intetsigende.

Noe av det koseligste med de tidlige Asterix-animasjonene, var at de var håndtegnet med varme og kjærlighet. Den nye animasjonsstilen er ikke i nærheten av å matche den gamle godfølelsen, og er heller ikke på høyde med det meste av animasjon som leveres fra andre produksjonsselskaper. Detaljnivået er for dårlig, og rene linjer dekker ikke over mangler i forhold til sjelfull animering. Variasjonen i karaktergalleriet er heller ikke like detaljert og samspilt som tidligere. Hovedkarakterene er vannet ut, og det er lite som minner om gamle helter. Det er som om alle menneskelige aspekter er utraderte, for ingen klarer å formidle hverken redsel, glede, sinne etc. på en troverdig og naturlig måte.

Det som er aller verst med denne filmen, er at historien er hinsides elendig. For det første er den forutsigbar, for det andre er den stappet full av dialog som ikke en barneskoleelev ville vedkjent seg med å ha skrevet. Strømmen av selvfølgeligheter og rariteter slutter aldri. På grunn av den slette dialogen og det uferdige manuset, skapes det ikke noe spenning. Når man vet at romerne ikke kommer til å klare å overliste supermennene fra Gallia, blir historien desto verre. Det ujevne styrkeforholdet krever mye av historien, men her har man tatt mange snarveier. Manuset er like hullete som en sveitserost. Som om ikke det var nok, bruker filmen alt, alt for lang tid til å komme til poenget. Mye av informasjonen i den evigvarende introduksjonen er dessuten irrelevant. Disse manglene dekkes ikke over av noen morsomme actionscener, og avsløres enda mer i den endeløse rekken av håpløs slapstick som i denne settingen fremstår som fordummende. Dagens publikum burde ikke avspises med humor som like gjerne kunne vært forkastede eksperimenter fra tiden før Chaplin og Keaton.

Underholdning er ikke nok, virker det som filmskaperne tenkte før de gikk i gang med dette prosjektet. Underliggende finner man en kvasi-tematikk som kritiserer modernisering og avvik fra tradisjonell moral og etikk. Urbanisering og markedsliberalisme fremstilles på en merkelig måte som roten til alt ondt i verden. Når det ikke utforskes videre, kan man ikke ta det seriøst for fem flate øre. Dette blir altså et syltynt poeng i en film uten poenger. Karakterene har i tillegg like mange dimensjoner som et papirark, og i den slappe dramaturgiske strukturen blir de totalt uinteressante. Hadde deres egenskaper vært interessante og spesielle, ville ikke løsningen på gallernes problemer ligget i en eneste retning – den famøse styrkedrikken. Det er merkelig at det eneste som gjør dem bedre enn andre er en trollmanns hemmelige drikk. Hvis det viser noe, er det at de egentlig ikke er gode helter, og det minnes jeg godt at de en gang i tiden var.

Nå er det på tide å pensjonere Asterix og Obelix, i hvert fall til noen med visjoner og kjærlighet for universet deres kommer på banen. Når man lager en film med så kjente karakterer, øker forventningene hos publikum - det kreves litt mer enn av uavhengige filmer med nye karakterer og historier. Derfor feiler denne filmen ekstra hardt. Dette er annenrangs film som ikke evner å skape noe særegent, og det føltes – til tross for ganske kort spilletid – som om filmen aldri tok slutt. Gjør deg selv en tjeneste, og unngå denne filmen. Den er virkelig ikke verdt å bruke tid på.

Teknisk
Svært bra bildekvalitet, med skarphet og fine fargegjengivelser. Lyden er også over snittet bra. Det er ikke med noe bonusmateriale på utgivelsen.