Det er under Andre Verdenskrig og D-dagen nærmer seg. Den amerikanske militære ledelsen klekker ut en uhyggelig plan for å svekke fienden i forkant av det avgjørende angrepet. De vil sende inn en gruppe soldater og utrydde flest mulig av de øverste tyske offiserene. Oppdraget er ekstremt farlig, og det bestemmes at den tøffe, men oppkjeftige major Reisman (Lee Marvin) skal plukke ut gruppen fra dødscellene i militærfengselet. Reismans gjeng blir en assortert gruppe psykopater, skrullinger, kjeftesmeller og yrkesforbrytere. Å få denne gjengen til å tenke og handle som et team krever både kløkt og tøffhet, noe majoren heldigvis besitter i lange baner.
The Dirty Dozen fungerer på minst to ulike måter. Det er for det første en mannfolkfilm, en av de største testoseronrushene man har sett på et lerret verken før eller senere. Skuespillerne er ikke bare eksellente og tilhørte datidens a-lag. Bare hør: I spissen Lee Marvin, verdens tøffeste mann noensinne. Og dessuten Charles Bronson, Clint Walker, George Kennedy, Donald Sutherland, Telly Savalas, Robert Ryan, Ernest Borgnine og selveste John Cassavetes, geniforklart regissør og hyper-karismatisk skuespiller. Det er en hemningsløs celebrasjon av rå maskulinitet, og det er betegnende at de få kvinnene vi ser er nesten utelukkende prostituerte. Som ”mannfolkfilm” er dette førsteklasses stoff, nesten på høyde med The Wild Bunch. Filmen faller i tre typiske deler; rekruttering, trening og motivasjon og til slutt gjennomføring av oppdraget. Hovedvekten ligger på den midterste akten, den saftigste akten for skuespillerne. På smart og overbevisende vis får vi se hvordan denne gjengen med galgekandidater drives gjennom svært målrettet og spesialisert trening, hvordan Reisman sliter med å banke korpsånd i skallene deres og den uventede måten dette løses på. Dialogen er hard, rå og overraskende vittig.
Filmen faller litt i siste akt. Dels fordi det som skjer føles littegrann oppbrukt og forslitt, dels fordi effekter og klipp i de mer action-betonte scenene hjerteløst røper filmens alder. Dessuten er det en detalj her som jeg fant upassende komisk. Når vi ser et glimt av gjesteboken på slottet som den tyske generalstaben bruker som feriested, er flere av navnene skrevet inn med parodiske, gotiske bokstaver. Jeg tviler sterkt på at tyske generaler hengav seg til avansert kalligrafi når de skulle skrive navn og rang i diverse registre. For den del tviler jeg på at et slikt sted ville hatt noen gjestebok heller. Om dette er en stygg glipp som ble til ufrivillig humor, eller om det bare var en mislykket morsomhet som ikke passer inn i filmen for øvrig, vet jeg ikke. Men det trakk faktisk ned.
Men første og annen akt er fortreffelige, og tredje akt er ikke så ille at den ødelegger for filmen. Den er bare ikke like god og original som de to første.
Som sagt fungerer filmen på et annet plan også. Den kan nemlig ses på som en helt klart pasifistisk film, en revisjonistisk krigsfilm, om man vil. Borte er skildringen av de amerikanske styrkene som renhårige good guys, borte er demoniseringen av nazistene. Vi ser faktisk svært lite til nazistene og vi får iallfall ikke noen sedvanlig beskrivelse av grusomhetene som ble begått. Det er et vanlig triks å vise skurkenes nederdrektighet for bedre å kunne forstå heltenes vold, men regissøren Robert Aldrich har bevisst unngått dette og heller latt volden være like grufull uansett hvem som utfører den.
Tittelen The Dirty Dozen henspiller ikke bare på at gruppen etter hvert blir fysisk skitne, det er også et poeng at jobben de skal gjøre er nesten ubeskrivelig skitten. Objektivt sett begår de et overlagt massemord, og de skiller i liten grad mellom sivilister og militære. I handlingen fremheves det at oppdraget for enhver pris måtte holdes hemmelig for alle andre, også på egen side. Og det er ikke rart, for det de skulle foreta seg var handlinger av et slag som nå for tiden kalles krigsforbrytelser og som medfører lange straffer. Filmskaperne ville ikke bare underholde med denne filmen, de ville vise krigens kompromissløse grusomhet. Det viktige var å vise at de allierte ikke vant krigen ved å oppføre seg som gentlemen. Amerikanerne måtte også bryte regler og gjøre umenneskelige ting. På det moralske plan finnes det nemlig ingen seierherre etter en krig, for krig er i seg selv umoralsk. Dette er budskap som gjorde filmen svært lett å fordøye for de mange som ikke var interessert i gammeldagse krigsfilmer, den gangen på slutten av sekstitallet. Det er også budskap som enda i dag gir denne filmen substans, intelligens og slagkraft. Og ikke minst aktualitet. Filmens idealer, eller snarere mangel på idealer, faller fint sammen med nyere, realistiske krigsfilmer. Åttitallets reaganistiske krigsfilmer liknet på femtitallets endimensjonale filmer, og begge deler er utdaterte nå som krigens grusomme vesen er kjent og tragisk dagsaktuell.
Når det gjelder filmens kvalitet som håndtverk, er det lite å utsette annet enn de småtingene jeg alt har nevnt. Glitrende skuespillere og et godt fortellerteknisk driv får tiden til å gå fort, slikt sett er det en underholdende film opp i all grusomheten. Det er også en besnærende gammeldags film, for en gang i tiden tenkte ambisiøse regissører helt annerledes når de skulle imponere sitt publikum. De tenkte ikke ”la oss blende publikum med flotte effekter og overgå alt annet som er vist”. De tenkte heller ”la oss se om vi ikke klarer å lage en klassisk scene som det vil gå gjetord om”. Det er ikke slik at hver scene i The Dirty Dozen er klassisk, noen ganger faller overtydelige forsøk på å lage filmhistorie flatt til jorden. Men det er likevel påfallende hvor ofte Aldrich har lyktes i sitt forsett. Det hjelper jo med godt råmateriale i form av god idé, god bok, godt manus og fabelaktige skuespillere, og her var det førsteklasses saker hele veien.
Teknisk
Man får bare ikke en film fra 1967 til å se og høres ut som ny. Det er et svært hederlig forsøk, men materialet de hadde å arbeide kan ikke ha vært førsteklasses, rent teknisk. Bildet er litt kornete noen steder, men for det meste klart og fint, og fargegjengivelsene bortimot perfekte. Det kjølig-grå fernisset som preger filmen er tilsiktet, tror jeg, det var iallfall slik sist jeg så filmen på kino. Lydsporet i Dolby Digital 5.1 er heller ikke direkte dårlig, imidlertid er det mest den middelmådige filmmusikken som får breie seg. Jeg savnet dessuten tyngde og bass i eksplosjoner og skudd, men det var vel slik det skulle høres ut den gang filmen kom.
Derimot er det ikke spart stort når det gjelder ekstrastoffet. Ernest Borgnine har velvilligst laget en introduksjon til filmen. For oss er den verken særlig opplysende eller nødvendig, men det var jo OK at de gjorde stas på gamlingen. Hvis du ikke har sett filmen før, kan det lønne seg å gjemme dette til etterpå.
Det bys på et frodig kommentarspor med en hel gjeng skuespillere, filmvitere og spesialister. Jeg liker slike lydspor der de snakker på skift; man blir ikke så lei av én stemme og kommentatoren blir ikke så lei at han tar pauser eller gir seg til å fortelle hva vi ser på skjermen mens vi ser det. Dessuten får man flere typer innsikter og vinklinger. Bra saker.
Det er også en bakomfilm laget parallelt med innspillingen. Selv om det filmfaglig sett er nokså uinteressant, er det et artig tidsbilde fra Swinging London i 1966-67.
På disc 2 finner vi filmen om filmen, Armed and Deadly. Det er noe ved det, slike filmer er som regel mer interessante når de lages flere år senere enn når de lages samtidig som filmen. I tilknytning til nye filmer får de ofte preg av reklame og det blir rett som det er trettende mye og ufortjent ros til alle kanter. Men når filmen har blitt en klassiker, myldrer det gjerne av anekdoter, rykter og masse folk som har gjennomtenkte meninger å fremføre. Dette er ikke noe unntak. Borti 45 minutter, varer den, men det er ikke kjedelig for det. Man får tåle at kommentarsporet og denne dokumentaren dekker mye av det samme stoffet.
Idéen bak filmen bygger på en myte om at det skal ha eksistert en sånn gjeng. Det kan være fri fantasi, men det fantes faktisk en gruppe sprengningseksperter som ble kalt The Filthy Thirteen. De var tøffe, udisiplinerte og lurvete å se til, og selv om de ikke var tukthusfanger, kan de meget vel ha inspirert vandrehistoriene som i sin tur inspirerte boka og filmen om The Dirty Dozen. Her er en dokumentar som forteller historien om The Filthy Thirteen, for det meste fortalt av den tøffe gamle kallen som i sin tid ledet denne gruppen. Bra laget, spennende og lærerikt, og fint linket til filmen.
Først forsto jeg ikke hvorfor de hadde tatt med en rekrutteringsfilm fra US Marines, med vekt på verdien av å lære ledelse i Forsvaret. Så hørte jeg stemmen til Lee Marvin. En artig kuriositet, skjønt ikke så mye mer enn det.
På åttitallet klarte de å lure de aldrende heltene Marvin og Borgnine med på en oppfølger, laget for TV. Det var en idiotisk idé. Karene var tydelig tjue år eldre, men handlingen foregikk fortsatt under Andre Verdenskrig. Kanskje det hadde vært litt stiligere om de hadde oppdatert handlingen til Vietnam-krigen, men særlig mye bedre film ville det neppe blitt og da hadde den jo også kostet penger. Her var det bare å kjøre gamle lastebiler frem og tilbake, og ta noen fly fra diverse flymuséer opp i lufta Vel, hvis man nå er nysgjerrig på hva de fikk til, her er TV-filmen inkludert i sin helhet. Om nå kvaliteten er lav, var det et generøst og sympatisk påfunn å ta den med her, så slipper man iallfall å kaste bort penger på å kjøpe den separat.
Til sammen utgjør dette en særdeles imponerende samling ekstrastoff. Du må regne med atskillige timer for å komme gjennom all denne herligheten, det er sikkert.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
