Utgivelsen: 
Elizabethtown (2005)
Mageplask
Fotogalleri
Noe må ha gått fryktelig galt med Cameron Crowe. Tenk at mannen som for et par år siden gav oss den fantastiske, sprudlende og rørende gavepakken ”Almost Famous” har sunket så lavt som dette. Å se ”Elizabethtown” vel vitende om hvilket talent denne mannen kan vise når han er i slaget gjør meg rett og slett trist og nedfor. Selv middelmådige ”Vanilla Sky” virker som et grandiost mesterverk sammenlignet med dette.
Det er vanskelig å vite hvor jeg egentlig skal begynne med en film hvor så mye går galt. Rent overflatemessig ligger mye av grunnen til at filmen suger (ja, jeg kommer dessverre ikke på noe bedre uttrykk) i at den rett og slett er drepende kjedelig og klisjefylt. Jeg husker at jeg så TV-traileren til filmen og tenkte med meg selv at ”den filmen ser fryktelig ordinær ut”, men da det kom opp på slutten at den var ”written and directed by Cameron Crowe” gav det meg et håp om at traileren kanskje var formet produksjonsselskapet med det mål for øye å lokke så mange som mulig til filmen (angivelig fordi folk flest liker å se filmer hvor de vet hva de får), og at den ikke nødvendigvis reflekterte filmen i seg selv. Det ville i så fall ikke være første gang noe slikt har skjedd.
Dessverre er ”Elizabethtown” nøyaktig like kjedelig som traileren.. Det er faktisk ikke en eneste original overraskelse overhodet å finne. I seg selv behøver ikke dette nødvendigvis å gjøre filmen dårlig - mange forutsigbare filmer kan ha kvaliteter som bidrar til å gjøre dem underholdende. I dette tilfellet er derimot filmens innhold bare en av utallige grunner til at filmen gav meg så ufattelig lite. Et annet stort problem med filmen ligger nemlig i valget av skuespillere. Orlando Bloom har fått mye pepper for å fremstå som en trestokk tidligere, men her når han et nytt lavmål. Det eneste Bloom har å spille på er evnen til å se mest mulig kjekk ut, og utover dette er karakteren hans omtrent like interessant som statuen av Kjell Magne Bondevik.
Bloom, med en håpløs utroverdig amerikansk aksent, spiller Drew Baylor, en skodesigner hvis produkt fører til at firmaet han jobber for går på tidenes økonomiske smell. Drew får sparken og vet at han om få dager vil bli sett på som en av historiens største fiaskoer så snart historien kommer på trykk i avisene. Drew blir så deprimert av dette at han velger å ta livet sitt. Like før han får gjennomført selvmordet ringer imidlertid telefonen hans, og han får vite at faren hans er død. Drew velger derfor å utsette selvmordet slik at han kan reise til Elizabethtown, Kentucky for å hjelpe til med begravelsen.
På flyreisen fra Oregon til Elizabethtown kommer Drew i kontakt med Claire (Kristen Dunst), den eneste flyvertinnen om bord. Tilfeldigvis er også Drew den eneste passasjeren, så naturlig nok kommer de to i prat. Claire fremstår som enerverende og masende, men samtidig flørtende og interessert. Ved ankomst gir hun Drew telefonnummeret sitt, og det går naturlig nok ikke lang tid før Drew tar kontakt med henne, plaget som han er av depresjon og familiemedlemmer som, uvitende om at Drew faktisk ikke er den rike suksessmannen de tror han er, stadig vil ha en bit av ham. Resten av filmen følger et slavisk standard spor hvor Claire gradvis lærer Drew å elske livet og mulighetene i det, og det store spørsmålet er naturlig nok om hvorvidt disse to til slutt ender opp med hverandre.
Premisset for filmen er derfor helt standard for en romantisk komedie. Problemet ligger i at jeg rett og slett ikke tror på historien. Ta for eksempel scenen på flyet hvor de to møtes. Kirsten Dunst fremstår her som innpåsliten og irriterende, men fremfor alt fremstår hun ikke som en virkelig person. Dialogen, faktene, mimikken – ingenting stemmer overens med slik virkelige personer oppfører seg. Samtidig er det helt idiotisk at det kun finnes én flyvertinne om bord på et fly. Spesielt ettersom flyet faktisk også viser seg å være en jumbojet (hvilket i seg selv er helt latterlig – ville ikke flyselskapet ha brukt et mindre fly på en rute som åpenbart er omtrent like populær som charterturer til Baghdad?). Ja, ja... jeg vet at jeg pirker unødvendig mye, men hele konteksten rundt historiens kjerne er så til de grader lite troverdig at jeg ikke kan la være å nevne det.
For at en romantisk komedie skal fungere er et av de aller viktigste kriteriene at det er kjemi mellom de to hovedpersonene. I dette tilfellet er man ikke i nærheten av å oppnå dette. Figurene virker verken ekte eller troverdig. Jeg tror rett og slett ikke på dem. I ”Almost Famos” tror jeg virkelig på Penny Lane. Jeg tror på Michael Corleone i ”The Godfather”. I ”Elizabethtown” ser jeg imidlertid ikke en historie om Drew som møter Claire. Jeg ser en historie om Orlando Bloom som møter Kirsten Dunst, og ettersom jeg ikke tror på karakterene har jeg heller ingen sympati med dem eller noen interesse i å se hva som skjer med dem. Filmens spilletid på nesten to timer føles derfor som de dras ut i det uendelige.
Som om ikke dette var nok er det mye annet som ikke fungerer i ”Elizabethtown”. Hele rammen rundt farens begravelse virker helt unødvendig og poengløs. Hvorfor gidder Crowe å bruke så mye av spilletiden på dette når det ikke tilfører kjærlighetshistorien noe? Kanskje er det meningen at Drew skal få en eller annen form for personlig utvikling i forbindelse med dette, men det må i så fall ha gått meg hus forbi. Et av lavmålene kommer når Susan Sarandon, i rollen som Drews mor, opptrer på en scene foran en haug med gjester under en sammenkomst til ære for hennes døde mann. Scenen varer i flere minutter og handler egentlig kun om Sarandon som kommer med grisevits og dansing. Scenen skal nok handle om at ”det går fint an å nyte livet selv om vonde ting skjer”, men når scenen dras så langt ut blir det bare slitsomt og kvalmt.
Til slutt fortsetter Crowe i sin kjente stil med å proppe inn så mange poplåter som mulig på lydsporet. I ”Almost Famous” fungerte dette utmerket ettersom filmen jo tross alt handlet om nettopp denne musikken. I ”Vanilla Sky” begynte det etter hvert å høres med og mer anstrengt ut, og i ”Elizabethtown” føles det rett og slett meningsløst. Hele lydsporet fremstår mer som en reklame for soundtracket heller enn som en integrert del av filmen. Cameron Crowe har helt klart god musikksmak, men han må også etter hvert begynne å skjønne at fordi om musikken er god i seg selv er det ikke nødvendigvis slik at den er passende for det som fortelles i filmen.
”Elizabethtown” er derfor en stor, stor skuffelse. Jeg kan kun anbefale filmen til de av dere der ute som er ihuga fan av sjangeren og ikke har noe problemer med å svelge usannsynligheter i handlingsforløpet. Eventuelt kan det være en film for dem som forguder Orlando Bloom og/eller Kirsten Dunst ettersom de tross alt er pene å se på. Alle andre bør styre langt unna denne filmen. Filmen er omtrent like underholdende som å blø neseblod.
Teknisk
Omtrent det eneste positive som kan sies om filmen er bilde- og lydkvaliteten. ”Elizabethtown” er presentert i 16:9 fullskjerm (1.85:1) og det er ingenting å utsette på bildet. Skapre, klare bilder som for den sags skyld er det man forventer av nye utgivelser.
Lydsporet kommer naturligvis i Dolby Digital 5.1, men i en film som dette har det egentlig ikke så mye å si. Filmen er dialogdrevet og at filmens tale er klar og tydelig er vel det som teller. Det er derfor heller ingenting å utsette på lyden i ”Elizabethtown”.
Ekstramaterialet er derimot skuffende. Vi får presentert en liten halvannet minutts lang snutt kalt ”Training Wheels” som viser et par prøveopptak til filmen. Videre er det en tominutters lang ”Meet the Crew” bakomfilm som egentlig kun viser oss hvem de ulike crewmedlemmene er. Ikke er det et eneste intervju – det er bare en samling mennesker med navn under. Ganske poengløst spør du meg.
To utvidede scener, ”Rusty’s Learning to Listen Part 8” og ”Hanging with Russell in Memphis” er også inkludert. Greit å se igjennom, men særlig verdi har de egentlig ikke.
Til slutt inneholder disken et fotoalbum med forskjellige bilder fra produksjonen, samt to trailere for filmen. Det er med andre ord særdeles lite interessant å finne. Ganske ironisk at coveret faktisk er prydet med ”Special Collector’s Edition” når ekstramaterialepakken er så nitrist.
”Elizabethtown” er et bortkastet kjøp. Dersom du i det hele tatt skulle ha noe ønske å se filmen vil jeg absolutt anbefale at du låner filmen av noen andre heller enn å betale for den selv. Filmen er beskrevet som en ”romantisk komedie”, men den er verken romantisk eller komisk. Når utgivelsen også er særdeles ordinær og kjedelig risikerer du å sitte igjen med et skikkelig dårlig kjøp. For å være en Cameron Crowe film er dette en gedigen skuffelse.