Utgivelsen: 
Grease (1978)
Syng med oss
En femtitalls-nostalgi filtrert gjennom disco-alderen på sitt aller verste. Det er mange som ser stor sjarm i denne filmen – men jeg gjør det ikke.
Danny (John Travolta) og Sandy (Olivia Newton-John) er high school-elever som møttes sommeren før siste året og søt musikk oppsto. Nåja, musikk iallfall. Det blir verre på skolen, for Sandy er snill og flink, mens Danny egentlig er en hardkokt rocker. Kan kjærligheten overvinne disse uoverstigelige hindre? Kan Travolta danse seg ut av problemene? Vil det hjelpe om Sandra forvandler seg til en anakronistisk hore fra slutten av syttitallet i filmens klimaks?
Den engelske kongen Charles II sa om sin tilkommende svigersønn: “Jeg har prøvd ham full og jeg har prøvd ham edru, men det er ingenting der.” Slik har jeg det med Grease. Jeg har sett dette pølsevevet som veldig ung, som voksen, med dame og uten dame, kanon full og edru som en prest. Men det er og blir pølsevev. At denne filmen har en solid fanbase, mange av dem født lenge etter filmens premiere, er og blir en gåte for meg. Humoren er mer enn anstrengt, den er forutsigbar og konstruert på sitt beste, slitsom og vond på sitt verste. Musikken varierer mellom mer eller mindre brukbare discolåter (som ikke hører noe steds hjemme i filmens univers), pseudo-rock i musicaldrakt (som ikke hører hjemme noe sted) og coverversjoner av gamle rockelåter (som hører hjemme på dansbandfest). Danseopptrinnene er ofte sjokkerende amatørmessige der aktører kommer inn for sent eller tidlig, og det finnes gode grunner til at John Travolta ikke gikk over til en berikende karriere som popsanger. Selv om han for all del kan synge rent, noe ikke alle i filmen kan. I det minste kan han trekke veksler på sin betydelige personlige utstråling, noe som gjør et par scener i filmen fordøyelige. Olivia Newton-John derimot, har all sex appeal’en til en modernistisk utformet kleshenger, bare med mindre former. Her er kvinnen som bidro til å styrte den vestlige verden inn i spiseforstyrrelser fra åttitallet og til nå, se på denne kjønnsløse skapningen og ta dere en hamburger, jenter!
Hva er det med denne filmen som har gitt den en slik religiøs fanskare? Jeg leter og leter, men jeg kan ikke for mitt bare liv se hva det er. Filmens “moral” er å gi alle sine prinsipper på båten, enten det er rock’n roll eller gode karakterer. Så mye for feelgood-stemning. Den eneste grunnen til at vi husker sangene skyldes kollektiv hjernevask fra samvittighetsløse DJer og radiofolk i mer enn tredve år; vi kan ikke glemme dem om vi prøver.
Bildet
Filmen tilsier sterke, glorete farger og overdrevne hudfarger. Blu-rayen leverer topp kvalitet, bare med noen kornete scener der råmaterialet ikke var på høyden. Svært imponerende for en så gammel film.
Lyden
Dialogen er plassert trangt på midten og lyder ikke bra. Musikken er derimot bred og pulserende, noe som vel er hovedpoenget. Miksen kan også by på noen pent plasserte lydeffekter ute i siden og i bakhøyttalerne. Lyden er dermed absolutt godkjent.
Bonus
Det er faktisk en helt suveren pakke her, med kommentarer, sing-along, dokumentarer, intervjuer og til og med deleted scenes. Sistnevnte er heller sjeldent for såpass gamle filmer. Alt er hentet fra forholdsvis ferske DVD-utgaver, men det kan man ikke bruke mot Paramount. Filmen har – som motvillig nevnt – et solid og lojalt publikum, og for dem er denne blu-rayen vel verdt å skaffe seg.
blog comments powered by Disqus