Utgivelsen: 
Arven (1976)
Mest sannsynlig det nærmeste man kommer en Hitchcock-kalkun
Mesterens siste film fremstår som grusomt utdatert og makter ikke annet enn å irritere med sine pastellfarger og dårlige manus.
Fotogalleri
Alfred Hitchcocks aller siste film som regissør tar utgangspunktet i en synsk dame som får vite om en arv som ikke finner sin rettmessige eier. Belønningen hun blir lovet for å finne arvingen fører henne og kjæresten inn i forviklinger og farlige situasjoner. Ikke alle har et ønske om å bli funnet.
Det er ikke ofte at en film starter med en åpningsscene som varer i over ti minutter. Som regel finnes det nok gode grunner til at man ikke drar ut anslagene, og Arven er et godt eksempel på hvorfor. Filmens første ti minutter er rett og slett fylt opp av mer eller mindre sammenhengende elementer av forklaringer, forvirringer og en komisk fremstilling av hovedkarakterens «synske» evner. Alt flyter sammen i en grøt, og ikke av typen som er spesielt velsmakende. Bildekvaliteten er også forferdelig i anslaget, fargene flyter over i hverandre og det er forstyrrende å se på. Elendig bildekvalitet og en kjedelig og intetsigende start er ikke et godt innsalg for det som kommer.
Noen ganger står filmer seg godt fordi de er så gjennomførte, denne fremstår som håpløst datert. Overdosen av pastell kunne man for så vidt levd med, men det aller verste er følelsen jeg får av å se en b-film. Produksjonsverdien er nemlig skremmende lav. Kulisser, rekvisitter og ikke minst skuespillerne skulle man tro var funnet på nærmeste søppelfylling. Dette er sterke ord, likevel mener jeg at det stemmer. Det første som krysset mine tanker var at Arven minnet meg om gamle, utdaterte krimserier som går i reprise på NRK en tidlig ettermiddag i ukedagene. Og det er ikke noe positivt i min bok. Heller ikke lydsporet står tilbake for nevnte serier. Tidsriktig, ja, men akk så grusomt nå i ettertid. Det passer heller ikke inn i en Hitchcock-film, og det vil bestandig bli foretatt slike vurderinger i møte med en av vår tids største og mest anerkjente filmskapere.
Hvor vidt det er skuespillerne eller manuset som er dårlig vet jeg for så vidt ikke, men alle rollene tolkes dårlig. Overspill er et stikkord, både for skuespillet og filmen generelt. Den prøver hardt på å være mystisk og spennende, det blir bare litt vanskelig når så mye virker tilfeldig og når motivasjonen til karakterene er så uklar. Hitchcock er kjent for tekniske nyvinninger i sine filmer, her virker det som om det har gått den andre veien. Ett av de aller verste eksemplene på dette er en scene hvor en bil har mistet bremsene og vi følger bilens ville ferd ned gjennom en bratt fjellvei. Det er så dårlig laget at jeg fikk fysisk vondt av å se på. Hva Hitchcock tenkte på her vet jeg ikke om jeg vil vite. Mye kunne vært gjort mot slutten for å rette på helhetsinntrykket, men det skjer ikke. Et av tidenes dårligst sluttpoenger og stupide refleksive grep helt til slutt sørger for en kraftig smak av kalkun. Styr unna denne, for Hitchcock har laget så mange andre gode filmer man heller kan bruke tiden sin på.
Teknisk
Jevnt over ok bilde som til tider blir ganske forferdelig. Lyden er kjedelig men helt grei. Litt lite bonusmateriale, og det som er der ser gammelt og gjenbrukt ut.