Utgivelsen: 
Die Hard [Die Hard Legacy Collection] (1988)
«Yippee ki-yay, motherfucker»
Heftig action med den evig tøffe politimannen John McClane som redder dagen med overbevisning også den dag i dag.
Få skuespillere har blitt like sterkt knyttet opp mot en karakter som Bruce Willis har blitt til den kule og hardbarkede John McClane. Dette er den første filmen i det som har utviklet seg fra en trilogi til det som nå ser ut til å bli en heksalogi med den varslede Die Hardest som etter planen skal komme i 2015. Politimannen John McClane er den ufrivillige helten som må rydde opp når uventet terror rammer arbeidsplassen til hans kone, en jobb han er født til å utføre. I dag er kanskje fremstillingen av ham blitt nærmest en klisjé, men man må ikke glemme at dette var ett av nybrottsarbeidene i en genre som eksploderte på 80-tallet og la grunnlaget for nyere actionfilmer.
Ett av problemene med mange av filmene som kom på 80-tallet er deres enorme evne til å fremstå som utdaterte et par tiår senere. Det er gledelig at dette ikke er tilfelle med Die Hard. Veldig fort kunne de typiske frisyrene, klesstilene og interiøret gjort at det ble ufrivillig komisk, men det viktigste med en film; handlingen, står seg veldig godt. Ikke minst er tematikken nærmest universell, med onde terrorister som ikke skyr noen verdens virkemiddel for å oppnå det de vil, men også oppbyggingen og stilen tidløs. Og sist, men ikke minst, heltene i de gamle actionklassikerne er så mye kulere enn de vi blir servert i det meste av dagens filmer. Tiden har vært snill med John McClane og akkurat det er nok grunnen til at det fremdeles lages nye Die Hard-filmer.
Der hvor filmen i høyeste grad appellerer til nye generasjoner finnes det også elementer som får frem smilet hos den eldre garde. For min del er gjensynet med utdatert teknologi som datamaskiner, mobiltelefoner, billedrørskjermer osv. nostalgisk og skaper en ekstra dimensjon, uten at den påvirker totalopplevelsen som sådan. Da er det mye viktigere med referansene til populærkulturen som det finnes mange av. I gjensynet med Die Hard tenkte jeg med en gang at McClane minner om westernhelten fra den klassiske perioden, og sannelig kommer det ikke en referanse i form av en omtale av McClane hvor han karakteriseres som John Wayne. Det hentes elementer fra mange genre og gjør filmen levende og mange kan gjenkjenne ting ut fra egne referanserammer.
Handlingen er jevnt over veldig spennende og gjennomført, det er ikke mange dødpunkter selv om den varer godt over to timer. Oppbyggingen i denne genren kjenner nok de fleste godt fra før, så jeg vil heller trekke frem det jeg oppfatter som det viktigste for statusen filmen har den dag i dag, nemlig dialogen. Det vil vel være mer korrekt å si one-linere, for er det noe som fremdeles lever videre er det McClanes evne til å komme med snappy uttrykk. Hvem har ikke hørt «Yippee ki-yay, motherfucker!»? For å kunne skille seg ut fra mengden er det slike ting som sørger for at filmer skriver seg inn i historiebøkene som klassikere. Og heldigvis fremstår Die Hard fremdeles som det; en tidløs klassiker.
Teknisk
Bildet er for det meste ganske bra, men i enkelte scener virker det som om det er noe ut av fokus. Det trekker dog ikke veldig ned på helhetsinntrykket. Lyden derimot har jeg noen innvendinger mot, for effektlydene i eksplosjoner, skudd osv. er mikset veldig høyt og irriterer litt. Bonusmaterialet er helt på det jevne og dessverre litt for standard, med sine trailers, kommentarspor, slettede scener og diverse annet standardvedlegg. Man burde ha laget noe nytt materiale, det fortjener denne filmserien virkelig.