Utgivelsen: 
Invasion U.S.A. (1985)
America wasn't ready... but HE was!
For å med en gang advare. Er du en av de mange som er litt lei av U.S.A for tiden og den grenseløse patriotismen som råder, så må du enkelt og greit styre unna skuespilleren Chuck Norris. Mannen som fikk innpass i actionhelt-genren via verdensmestertittelen i karate på 70-tallet samt en rolle i Bruce Lee klassikeren Way of The Dragonkan kan fort bli litt ”Too much” selv for den mest ukritiske filmfan. Selv så husker jeg godt Norris fra oppveksten på 80-tallet, og i videomarkedets spede begynnelse var det nok av filmer å velge mellom fra denne herremannen. Jeg mener faktisk dog å huske at selv som en relativt ukritisk fjortis, så hadde jeg ikke helt sansen for Norris, og hvis ikke han kunne overbevise en filmsulten unggutt, hvem skal da se filmene hans? Svaret på det er at man har jo selvfølgelig et stort antall millioner sørstatsamerikanere som antakeligvis har samtlige utgivelser fra denne overpatriotiske mannen i filmhylla si.
I filmen Invasion U.S.A. møter vi den pensjonerte CIA-agenten Matt Hunter. Han tvinges ut av pensjonisttilværelsen da hans gamle fiende, en gal russer ved navn Mikhail Rostov (Richard Lynch) setter i gang en invasjon av De forente stater. Det vil si, coveret på filmen lover en invasjon, men i realiteten så drar Rostov og hans lille kontrabande rundt i amerikanske nabolag og kjøpesentre og sprer frykt og usikkerhet. Rostov som til stadighet har mareritt om sitt forrige møte med Hunter, vil i tillegg drepe sin nemesis. Klarer han det, så er veien til det Hvite hus åpen, i alle fall om vi skal tro omslaget til filmen.
Viktig å poengtere med en gang at dette som sagt er en film fra det glade 80-tallet, og kravet til en actionfilm nok var betydelig lavere enn hva det er i våre dager, men det forhindrer ikke filmen fra å være ufattelig dårlig.Først og fremst så vil jeg ytterligere kommentere coveret til filmen. Det virker faktisk ganske innbydende med en stolt Norris på forsiden, iført en stram mine til å akkompagnere de to Uzi-geværene. I tillegg så ser vi det amerikanske stortinget i form av Capitol Hill halvveis i ruiner, samt Manhattan sin skyline omkranset av soldater og krigsmaskiner, og det legger i det hele opp til at tredje verdenskrig er i gang.
Derfor er det utrolig skuffende at invasjonen består av et par hundre tomsete leiesoldater, som til alt overmål kopierer den allierte landgangen i Normandie, ved å komme inn i troppebåter på en loslitt strand i Florida. Hvor de kommer fra, og hvordan Rostov har samlet denne gjengen får vi ingen forklaring på. Her går de rett til verks, og dreper to stakkars badende, for å umiddelbart få USA til å skjelve i buksene. Dette er ufrivillig komikk på sitt beste. Etter å ha sett Cowboy George Bush slippe fri det amerikanske monsteret av en krigsmaskin i Irak friskt i minne, så kan jeg ikke annet enn å flire over tanken på hva han hadde gjort med denne dustegjengen. Uten at jeg er noen krigsekspert, så ville jeg anta at et par Apache-helikoptre ville gjort susen i løpet av en lunsjpause. Så som du sikkert skjønner, den omtalte ”invasjonen” som det legges opp til, er heller lite salgbar.
Det er nok mer riktig å kalle Rostov og kompani for terrorister, men også her kommer de til ganske kort. Alle banditter er for øvrig merket i god B-gjengen stil, det vil si at du med en gang ser hvem som er skurker og hvem som er helter. Sikkert under parolen at det er greit å slippe å tenke under en film. Det som gjør at denne filmen bokstavelig talt strander, er at det ikke er et eneste sekunds tilløp til humor og eller ironi. Denne filmen er lagd i fullt alvor, og Norris sin bistre mine og toskete replikker bare bidrar til å forsterke dette inntrykket. En av filmens punchlinjer: America wasn't ready...but HE was, sier vel også en del om hvilket nonsens av en film man sitter og ser på. Filmen er ellers et oppkomme av pinlig dårlige replikker, og kan faktisk vurderes sett kun på grunn av det.
Et eksempel på en konge komisk replikk er hva Chuck på et tidspunkt sier til en banditt: “If you come back in here, I am going to hit you with so many rights you are going to beg for a left.” Alt skjer fremdeles uten at en mine trekkes. Utover Norris sine svært begrensede skuespillerkvaliteter, så er det heller ikke mye annet å rope hurra for. Richard Lynch som spiller Rostov er skikkelig grim, mannen har spilt i nesten 100 filmer og jeg garanterer at du ikke har hørt om en eneste en av dem, bortsett fra denne da. Den tidligere modellen Melissa Prophet innehar den kvinnelige hovedrollen som den pågående reporteren Mguire. Hun har ikke spilt i noen filmer på den seneste ti årene, og det skjønner jeg godt. Hun har den etter hvert irriterende replikken der hun skal kalle Hunter for ”Cowboy” hele tiden. Litt friskt første gangen, men ufattelig irriterende etter 90 minutter. Hun forsvinner for øvrig ut av handlingen etter hvert, uten at det er noen logisk forklaring på nettopp dette. Jeg tipper produsentene oppfattet hvor irriterende hun er, og bare droppet henne ut av filmen.
For å kompensere for dette, så har de antakeligvis bare lagt til et par kung-fu scener ekstra med Norris, forøvrig det eneste som er litt tøft i filmen. Chuck kan slåss, la i alle fall det være opplest og vedtatt.
Regissør Joseph Zito bør også nevnes i dette selskapet. Zito er en skikkelig ringrev på ukritiske actionfilmer. Han har blant annet filmer som Delta Force, Red Scorpion og Missing in Action på resymeet, så at han har latt dette filmverket passere med hans signatur er jo ganske forståelig. Jeg tror at ganske mange andre regissører hadde enten takket nei til filmen, eller i alle fall prøvd å gjøre den et snev av interessant.
Er alt galt med denne historien kan man spørre seg, og svaret må nok bli ja. Nettopp på grunn av dette, så vil jeg faktisk anbefale filminteresserte i å se Invasion U.S.A.. Den kan stå som et oppslagsverk på hvordan ganske mange actionfilmer fra 80-tallet var, og om ikke annet så er det jo moro å se en kalkun av denne dimensjonen, spesielt hvis du vet om det på forhånd. Chuck Norris har jo forøvrig mot alle odds overlevd alle de elendige filmene han har medvirket i, og du kan blant annet se han på TV3 i de sene nattetimer i tv-serien Walker Texas Ranger, og en ting skal han ha. Mannen står på sitt, fremdeles med sitt erkeamerikanske og hardtslåendes budskap. Jeg skal for øvrig ta turen nedom DVD-forhandleren min, og se om han har denne filmen i hylla si, da skal jeg sporenstreks be han sette den over i komedie avdelingen.
Teknisk
Dolby surround og widescreen i 16:9 format er den tekniske beskrivelsen, men det sier ikke så allverdens.
For å oppsummere det litt klarere. Lyden er dårlig, trass i mengder med eksplosjoner og skuddvekslinger, så skjer det lite eller ingenting i lydanlegget. Svært skuffende, da dette kunne reddet stumpene av et helhetsinntrykk. Denne filmen har muligens vært i monolyd når den kom ut, og så har man gjort et halvhjertet forsøk på å oppgradere dvd utgivelsen, ikke vet jeg, dårlig er det i alle fall. Dessverre er også bildet både blast og kornete, og hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trodd at det var en gammel VHS-kassett jeg satt og tittet på og ikke en DVD-plate.
Det er ikke noe ekstramateriale på denne utgivelsen, og i dette tilfellet så tror jeg det var en klok avgjørelse av utgiver. Kan ikke skjønne hva som kunne ha vært av interesse på denne filmen, annet enn å glemme den.
Chuck Norris har forøvrig en lite varemerke, han gir tommelen opp når noe er kult. Den gleden får han ikke fra denne anmelder. Denne 20 år gamle invasjonen av U.S.A får faktisk to tomler ned, og æresmedlemskap i kalkunfilm-klubben.