Utgivelsen: 
Manhattan (1979)
Mesterverk i sort/hvitt
Woody Allens hyllest til kjærligheten og New York.
Fotogalleri
Selv om Annie Hall blir regnet som Woody Allens første film der han gikk dypere inn i menneskets psyke, så klarte han ikke helt å legge fra seg ablegøyene fra tidligere filmer. I Manhattan er det ingen som snakker direkte til kamera, og ingen animerte mellomsekvenser, her er det en nydelig og poetisk fremstilling av kjærligheten mellom mennesker og ikke minst en ektefølt hyllest til den fantastiske byen New York.
Allen spiller Isaac, en suksessfull forfatter av billig tv-humor. Han har et forhold den 17 år gamle Tracy, et forhold han ikke ser noen fremtid i, selv om Tracy forguder Isaac. Gjennom kompisen Yale blir han kjent med Mary (Diane Keaton) og forelsker seg. Mary er Yales elskerinne, og et anspent trekantdrama begynner å utspille seg.
Det humper og går slik jeg elsker i en ekte Woody Allen-film. Morsomme replikker sitter løst, nevrosene ligger utenpå huden, det hagler med populærkulturelle referanser og jazzmusikken er aldri langt unna. Men det virkelig eksepsjonelle med Manhattan ligger i det visuelle, for selv om manus og skuespiller er i toppklasse, er det fotograf Gordon Willis som stjeler showet, i hver fall når man har sett filmen så ofte som jeg. Måten han har fanget lyset og stemningen både i gatene, parkene, museene og leilighetene er intet mindre enn fantastisk. Han utnytter cinemascopeformatet fullt ut, og han tilfører filmen uendelig mye. Det virker som en selvfølge at New York er i sort/hvitt.
Musikken er selvsagt et kapittel for seg selv, og introen med George Gershwins «Rhapsody in Blue» der Allen forteller om sitt forhold til byen er legendarisk og ikonisk filmskaping. Han elsker virkelig New York City.
Diane Keaton er suveren i sin rolle, nokså ulik rollen hun hadde i Annie Hall. Ingen kan beskylde henne for bare å kopiere sitt tidligere arbeid. Mariel Hemingway som Tracy gjør også inntrykk med sitt ekstremt uskyldige vesen, noe som også ga henne en velfortjent Oscarnominasjon i 1980. Woody Allen er som vanlig seg selv, men hvorfor fikse noe som funker?
Manhattan var verken den første eller siste filmen Allen lagde i sort/hvitt, og absolutt ikke den eneste der New York står i sentrum, men den er kanskje det nærmeste han har vært et fullendt kunstverk. Ironisk å tenke på at Allen selv hatet filmen, og mente den aldri burde blitt utgitt.
Teknisk
Bildet er litt kornete innimellom, men stort sett ser de nydelige bildene bra ut. Selvsagt skulle jeg ønske en skikkelig oppgradering her, men jeg tror ikke dette er noe Allen selv ønsker.
Null ekstramaterial, som vanlig hos Allen.