Utgivelsen: 
Citizen Kane (1941)
Tidløs klassiker, sørgelig utgave
Ofte kalt verdens beste film, og så tullete som det høres ut, går det an å argumentere for det. Denne utgaven ser fin ut, men er dessverre helt uten ekstrastoff.
Fotogalleri
Mangemillionæren og aviskongen Charles Foster Kane dør, og hans mystiske, siste ord var "Rosebud". Journalisten Thompson får i oppgave å finne ut hva dette ordet betydde for Kane, om det kunne belyse livet hans på noen måte. Gjennom journalistens etterforsking rulles et helt spesielt liv opp for oss. Det er fragmentarisk og ukronologisk og likevel tindrende klart. Helt til slutt får vi til og med vite hva Rosebud var for noe og ganske riktig, sannheten kaster et skarpt og avslørende lys over Kanes liv.
Det an å finne objektive kriterier for å bedømme en film. Kort og komprimert: Først undersøker man om den holder mål som håndverk. Blir vi fortalt en historie på en måte som kommuniserer og fremføres den av ordentlige kamerafolk, skuespillere, klippere og ikke minst en kompetent regissør? Så sjekker vi om filmen har noe mer enn håndverksmessig kompetanse å fare med. Som originalitet i form og innhold, dybde og intelligens i plot og replikker, en historie vi ikke har hørt før eller som får oss til å tenke annerledes, et nytt filmspråk, nye idéer... listen er ikke uttømmende. Dernest, har filmen fått noen innflytelse, har den betydning for industrien og kunstformen? Og er dette en slitesterk klassiker eller bare et produkt av sin tid?
Citizen Kane scorer ekstremt høyt på alle slike målestokker, men problemet er at de rent objektive målestokkene bare skiller ut de filmene som er virkelig knallgode fra de som bare er gode. Helt oppe i toppsjiktet her blir det et spørsmål om smak. Når man skal velge hva som er best innenfor filmer som alle scorer høyt her, om det er The Godfather, Syv Samuraier, et eller annet europeisk eller Citizen Kane, er man nødt til å bli subjektiv. Det er det som gjør merkelappen "Verdens beste film" meningsløs, men det går altså an på en saklig måte å argumentere for at Citizen Kane kan være verdens beste film.
Det er en og annen detalj som har blitt litt utdatert, som kulissearbeid, litt teatralsk spill her og der og mange av filmens nyvinninger etter blitt både etterapet og - takket være tekniske oppfinnelser - forbedret. Men tenk likevel over det når du ser filmen, skjevt kamera, tracking, zooming gjennom nattklubbskiltet som kunne tas fra hverandre, den ekstremt gjennomtenkte lyssettingen, ansikter i lys eller skygge, kamera nedenfra eller kamera ovenfra: Fryktelig mye av dette ble gjort for første gang her. Nyt de lange scenene. Orson Welles trakk inn sin teatertrupp, The Mercury Theatre, og disse aktørene var vant til lange scener - i tillegg til at de klarte overgangen til kamera og lerret med sjokkerende letthet. Welles var komfortabel med å filme lange scener i en kamerakjøring, og den sparsomme bruken av klipp i dialoger bidrar til en følelse av noe levende og ekte.
Noe annet som overhodet ikke har tapt seg er den fenomenale historien som gir oss så mye, så mange frodige detaljer, så mange skremmende, rørende, imponerende, triste og morsomme scener. En historie som samtidig holder sin virkelige agenda like under overflaten, en skarp skildring av iskald, mørk ensomhet og higen etter verdier som penger ikke kan kjøpe. Kane vil så uendelig mye, men til slutt er hans kolossale rikdom en belastning og ikke en ressurs. Sluttpoenget leveres med en subtilitet som vitner om en filmskaper som absolutt ikke undervurderer sitt publikum.
Citizen Kane ble også legendarisk fordi filmen skulle handle om William Randolph Hearst, den virkelige aviskongen. Hearst var rasende og gikk langt for å ødelegge for filmen og Orson Welles selv. Det var ikke helt rettferdig. I tillegg til at historien er inspirert av flere andre rikmenn opp gjennom tidene, så er det ikke så rent lite av Welles selv i rollefiguren. Welles var et vidunderbarn, alt som barn fremviste han en skremmende intelligens og ressursstyrke og som Kane kom han til å se på verden som sin private lekegrind. Som Kane var han grådig på livet og dets goder, men han følte nok at han hadde fått mye rett opp i hendene og det ga ham en dårlig samvittighet som han overfører på rollefiguren. Problemet til Hearst var ordet Rosebud. Uten å røpe slutten på filmen, så kan jeg iallfall si at ordet innebar noe helt, helt annet og noe aldeles privat og veldig intimt for Hearst og hans elskerinne. Hearst mislikte også sterkt at hans elskling ble dummet ut i filmen, han selv var det visstnok ikke så farlig med.
Kanskje Welles burde vært litt mer ydmyk, litt mindre frekk og vist mer respekt. Det ville antakeligvis skaffet ham mer suksess i løpet av livet. Men han var ikke mer enn 25 år gammel, og hans totale mangel på respekt for Hearst var en del av den samme personligheten som var i stand til å forandre filmkunsten for alltid med bare én film. Welles respekterte ingen som trodde de sto over ham, men han respekterte sine medarbeidere og han respekterte sitt publikum.
Kritikeren Pauline Kael sa en gang at hun misunte de som hadde til gode å se Citizen Kane. Filmen tåler nærmest uendelig mange gjensyn, men rusen ved å oppleve Welles mesterverk for første gang er helt uovertruffen.
Teknisk
Den gode nyheten er at dette er en BD-versjon av den fine digitale restaureringen som ble gjort for noen år siden. En så gammel film kan ikke se bedre ut, med utallige toner av grått, flotte kontraster og flotte, dype toner av sort. Det er nesten så det er for fint. Den dårlige nyheten er at det mangler ekstrastoff. Hvis noen film fortjener timevis med ekstrastoff, så er det denne. Så jeg holder på DVD'en min en stund til.