Singin' in the rain (1952)
Manisk glede.
Undertegnede har vært plaget med følgende indre bilde av musical-genren: Et knippe lite maskuline menn i flaut kostyme - som fremfører fjollete sang- og dansenumre i gruppe - ispedd noen romantiske låter sunget av dame med lys stemme. Etterhvert som jeg har anmeldt flere musicals (blant andre Hair, Jesus Christ Superstar og Spelemann på taket) har skepsisen gang på gang kraftig blitt gjort til skamme, og jeg har undret meg over om fordommene ikke har noen rot i virkeligheten. Helt til jeg nylig så Singing in the rain igjen. DA husket jeg grunnen til aversjonen. Musical-komedien (!) Singin' in the rain er en ultra-amerikansk forestilling i verste (eller beste - det spørs hvordan man ser det) Broadway-stil, med flust av stepping og alle de andre overfor nevnte ingrediensene. Denne musicalen - i regi av Gene Kelly og Stanley Donen - er av mange regnet for å være en klassiker, men det er virkelig ikke lett å forstå dens enorme popularitet.
Singin' in the rain er fra 1952, og er en av de ganske få musicalene som er laget for film - ikke originalt for teaterscenen. Handlingen foregår i 20-tallets Hollywood, og er sentrert rundt filmmiljøet i byen. Lydfilmen er på vei til å bli introdusert - til noens glede og andres forargelse. Overgangen oppleves svært vanskelig for bransjen, som nå får helt nye hensyn å ta. Tidligere har menneskene på set'et kunnet snakke sammen og rasle med utstyr, mens det med lydinnspilling må være total ro. Dessuten blir skuespillernes stemmer plutselig en stor utfordring å takle.
Lina Lamont (Jean Hagen) er en karikert blond superstjerne fra lerretet, og sammen med Don Lockwood (Gene Kelly) danner de tidens heteste filmpar. Men Lina - som i tillegg til å være stokk dum - har en fryktelig stygg og pipete stemme som definitivt vil ruinere karrieren hvis den når ut til publikum, og filmselskapet frykter at deres neste store film, lydfilmen "The jazz singer" skal bli en fadese. Dette ser ut til å få en løsning når Don ved en svært beleilig "tilfeldighet" dumper borti Kathy Selden (Debbie Reynolds) en dag han er på vill flukt fra fansen. Kathy er en helt annerledes jente enn de beundrende nekene Don vanligvis omgås, og hun pirrer intellektet hans. Kathy er talentfull teaterskuespiller, og provoserer Don ved å påstå at han er en uekte skuespiller siden han ikke bruker stemmen som uttrykksmiddel. Hun utfordrer ham, og snart er han forelsket. Han tar henne med til filmstudioet, der ideen om å dubbe Kathys vakre stemme med Linas utseende tar form. Denne løsningen viser seg imidlertid å få problematiske følger.
Skuespilleriet er ikke noe særlig å skryte av i Singin' in the rain. I biroller finner vi navn som Donald O'Connor som Dons venn Cosmo Brown, Douglas Fowley som regissør Roscoe Dexter og Millard Mitchell i rollen som studioeier R.F. Simpson. Gene Kelly er prototypen på "høy og mørk", men hva hjelper vel det? Vi kommer aldri under huden på noen av karakterene, som - når de ikke "tar av" i en pinlig step-dans - står og henger med armene ned - totalt blottet for kroppsspråk. Dessuten ropes dialogene ut, som om personene befant seg på teaterscenen.
Til å begynne med er Singin' in the rain mest FILM - relativt fri for musikalske numre - men etterhvert plages man hyppig med den ene låten mer fjollete og overromantisk enn den andre: Make them laugh, Singin' in the rain, Beautiful girl, All I do is dream of you, og så videre, alt komponert av Nacio Herb Brown, med tekster av Arthur Freed. Det verste er en hysterisk "Broadway-ballett": Stepping og tullete musikk som varer i 12 slitsomme minutter. Man er nødt til å like step-dans og Broadway-sang for å få noe ut av denne filmen. Singin' in the rain er lettlivet og livsglad, men det blir litt VEL stor dose av frenetisk lykke og glattpolerte mennesker.
DVD-utgaven her bilde i fullskjerm 4:3 (1.33:1), som er flatt (mye grunnet dårlig lyssetting), men renset for skitt og andre uheldige forstyrrelser. Klarheten varierer noe. Av og til er konturene lite definerte og ansiktene ulne. Fargene er stygge. Lyden i Dolby Digital 2.0 (mono) ligger fjernt, og dialoglyden har "hermetikk-preg", mens musikken høres klarere ut. DVD-plata er uten ekstramateriale av noe slag, noe eventuelle "hardcore fans" må bli skuffet over, særlig fordi det sikkert finnes mye produsert stoff om denne filmen som kunne vært lagt ved på DVD-utgivelsen.
Singin' in the rain er manges favorittmusical, og jeg er klar over at denne kritikken er å "banne i kjerka", men for anmelderen er betydningen av denne filmen - kanskje bortsett fra en nostalgisk verdi - svært godt kamuflert.
blog comments powered by Disqus