Utgivelsen: 
Entourage: Season 2 (2005)
Entourage
Det har skjedd en klar forbedring i forhold tilførste sesong, og Entourage er i ferd med å finne sin egen, unike form.
Våre gutter Vince, ”E”, ”Turtle” og Johnny ”Drama” (henholdsvis Adrian Grenier, Kvin Connolly, Jerry Ferrara og Kevin Dillon) har tilbragt tre lange måneder på østkysten for å lage en smal kunstfilm. Tilbake i Hollywood etter dette kjærlighetsprosjektet, oppdager de til varierende grader av sjokk at Vince ikke er på langt nær så hot og ettertraktet som da de dro. Det skorter på pengene og behovet for en kommersiell banker av en film er akutt.
I retrospekt er det lett å se at den første serien mest tjente til å etablere hovedpersonene. Her er det mer historie, dypere karakterskildringer og det er mer spenning og mer humor. Man skal være noe av en avstumpet og gretten gammel-sosialist hvis man ikke lar seg sjarmere av denne velmenende, ofte nervøse gjengen som herjer de aller hippeste festene i Hollywood og som fortsatt ikke vet riktig hvordan man ter seg på de fineste bilutsalgene.
Når man først lar seg sjarmere, er veien kort til å la seg engasjere, og jeg oppdaget at jeg ble oppriktig spent på hvordan det skulle gå med både karrieren og kjærlighetslivet til Vince. Det er Vince og hans problemer som står i sentrum her. Manager og bestevenn Eric var til en viss grad sentrum for forrige serie, men han får her etter hvert kontroll på livet sitt, og han samarbeider så godt han kan med den kyniske agenten Ari Gold. Ari (Jeremy Piven) har også fått en langt større rolle enn i første sesong, og det er gledelig å se at hans kolossale energi og omfattende lager av ufine replikker begge er utømmelige kilder til underholdning.
Turtle har også fått mer å gjøre, og viser seg å være mer enn en lubben snylter. Han er den som best har bevart gategutten og fikseren i seg. Man aner også en viss sårhet i karakteren, for han er tross alt den som har minst ressurser og trenger oftere enn de andre å minnes om at han er en del av gjengen. Johnny ”Drama” viser helt nye nivåer av stupiditet og klønethet, og det står smertefullt klart for oss hvordan han klarte å skusle bort selv den beskjedne såpeopera-karrieren.
Entourage er en vanlig komedieserie like mye som Sopranos er en vanlig detektime. I sesong to har man brukt mer tid til å fortelle en kortere historie, og gir derfor rikelig plass til spenning, varme, romantikk og ekte humor som springer ut av realistiske situasjoner. Dessuten er jeg så naiv at jeg tror på denne skildringen av stjernelivet. Ifølge serien er det rikelig med kulde, svik og strupekutting.
Men det er også ekte vennskap, mengder med sympatiske mennesker å nyte livet sammen med og det er sjelden kjedelig. Hvis alt bare hadde vært så kaldt og slemt som eldre filmer om inside Hollywood prøver å innbille oss, hvor lenge hadde noen da giddet å være stjerne? Entourage store bragd er å skildre også solsiden av tilværelsen på toppen på en måte som ikke skaper misunnelse. Ingen liten bragd.
Teknisk
Bildene er i 4:3 og ikke veldig skarpe hele tiden. Jeg tror ikke dette er DVD’ens skyld, men det er litt ergerlig likevel. Her skulle alt vært knivskarpt og funklende. Lyden er i Dolby Digital 2.0, og det er også for snaut.
Det eneste ekstrastoffet er Mark Wahlbergs intervjuer med de involverte. Sånn måtelig interessant, og uansett blir dette også for snaut.