Utgivelsen: 
Siste natt med gjengen [Collector's Edition] (1973)
Klassikerstatus innvilget
DVD
Region
Sone 1
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
More American Graffiti (1979)
Siste natt med gjengen eller American Grafitti som den heter på originalspråket, er å betrakte som en aldri så liten klassiker innen filmens verden. Filmen fra 1973, er av alle ting regissert av selveste effektkongen George Lucas. Den har gryende stjerner som en ung Harrison Ford og en like ung Richard Dreyfuss samt den kommende stjerneregissøren Ron Howard på rollelisten. Det ryktes at på bakgrunn av denne filmens uventede monstersuksess, så hadde Lucas plutselig romslig økonomi til å gjennomføre sitt drømmeprosjekt i en galakse langt borte. Så en filmklassiker har sannsynligvis gitt indirekte opphav til en annen. Legg til at Francis Ford Coppola har produsert det hele, og man begynner å skjønne tegningen hva angår statusen den har fått.
Filmen tar oss med på et nostalgisk tilbakeblikk til det tidlige 60-tallet. Vi følger flere high school-elever med Steve (Ron Howard) og Curt (Richard Dreyfuss) som hovedkarakterer i sin mer eller mindre siste natt med gjengen. Skolen er offisielt ferdig, og flere av ungdommene gjør seg klar for å reise av gårde til blant annet universitetstudier neste dag. Siste natten i den lille amerikanske småbyen skal feires med brask og bram. Samtidig så er det mer enn en person som sliter med kvaler og tvil.
Den trygge tilværelsen som de alle har hatt i ganske mange år, er ved veis ende. Nye utfordringer står i kø, og det er slettes ikke sikkert at alle er klar for å ta det neste steget. Dette være seg å reise av gårde eller å bli igjen i byen.
I tillegg så brygger det opp til et siste bilkappløp mellom den lokale mekanikerhelten Milner (Paul Le Mat) og den eplekjekke Bob Falfa (Harrison Ford). Filmen har i tilegg et lydbilde med noen av epokens beste og mest kjente rockemusikere. All musikken presenteres via de mange bilradioene, og det er den mystiske Wolfman Jack som står for platepratingen. For øvrig en typisk amerikansk DJ fra de tider, og ja han fantes i virkeligheten.
Mulig at det har flydd litt under radaren, men denne filmen fikk i 1974 faktisk hele fem Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film og beste regissør. Nå har det seg slik at gjengen måtte gå tomhendt hjem etter prisutdelingen, men det fakta at den ble tatt i betraktning av akademiet skulle borge for kvalitet. For oss som tilhører en annen generasjon enn de som var ungdom på slutten av 50 og begynnelsen av 60 tallet, så gir denne filmen antakeligvis et flott innblikk i hvordan livet faktisk fortonet seg for ungdom på den tiden. Det slår meg at det var en uskyldig tid, med mye positivitet. Det var gode tider i USA; rockemusikken, biler og moter har vel muligens aldri vært kulere enn på den tiden. Folks blikk var i aller høyeste grad rettet fremover og det var spennende ting i vente.
Man sitter og koser seg og småhumrer ved ganske mange anledninger i denne filmen, samtidig som den også tar opp sentrale og alvorlige temaer som nok de fleste i småby Amerika hadde et forhold til i de tider. Artig er det å se den i dag meget anerkjente og Oscar vinnende regissøren Ron Howard (A Beautiful Mind, Coocon, Apollo 13) i hovedrollen som Steve, en ung ambisiøs mann som ifølge planen skal reise av gårde på college neste morgen. Også to pur unge utgaver av henholdsvis Richard Dreyfuss og Harrison Ford dukker opp, og beviser vel allerede her at de hadde mer å fare med. Lite skulle man dog kanskje ane at så mange involverte i denne filmen, fra skuespillere til produsentstab, skulle gå videre og bli medlemmer av filmverdenens A-klasse.
Det skal nok i ærlighetens navn sies at denne filmen muligens ikke har tålt tidens tann så veldig godt. Det er i bunn og grunn en veldig enkel historie som utspiller seg. Alt av handling foregår denne ene kvelden og natta, og når daggryet igjen rår, så er man nok ikke blitt så veldig mye klokere. Noen av ungdommene har i løpet av natten tatt noen avgjørelser, mens andre nok har begynt å tenkte litt mer fremover. En del artige enkeltstående episoder er det helt klart, og dialogen er overraskende bra filmen igjennom. Den fengende rockemusikken som hele tiden surrer og går i bakgrunnen, sørger nok videre for at filmens nostalgiske preg vil bli bevart for ettertiden, og det er nok i nostalgiens tegn man bør se denne filmen.
Som tidligere nevnt, så vil jeg anta at den nok har særlig verdi for de som var unge i den aktuelle tidsperioden. For oss andre, så blir det en småartig affære, men da helst på bakgrunn av gjenkjennelsesfaktoren på de mange unge lovende skuespillerne. Uansett, er du filminteressert, så må du få med deg denne filmen, om ikke annet så i alle fall som en form for pensum.
Teknisk
Oppgradert lyd til Dolby Surround, og sikkert milevis bedre enn i originalversjonen. Allikevel ikke mye å skryte av rent lydmessig, men trass i all musikken så er det ikke noe større behov for mer trykk. Se bort fra musikken, og du har en film ene og alene basert på dialog, og til det formålet duger det aldeles utmerket. Det gjøres obs på at det anmeldte eksemplaret inngår i en double pack ved navn Drive- in Collection. En boksutgivelse som også inneholder den mindre kjente oppfølgeren More American Graffiti fra 1979. I anledning boksutgivelsen så er det sikkert gjort grep for å sikre produktet. Jeg så denne filmen for første gang på en sedvanlig sliten utleie videokassett (når jeg tenker etter så var alltid de gamle videokassettene slitne). Dette var på slutten av 80-tallet, og til og med da mener jeg å huske at den var av laber kvalitet. Kvaliteten på denne dvd utgivelsen er i så måte upåklagelig sett i lys av hvor gammel filmen begynner å bli.
Filmens bilde er presentert i 16:9 letterbox eller widescreen (2:35:1) anamorft tilrettelagt som det så pent heter. På godt norsk kan man si at bildekvaliteten er helt ok. Filmen utspiller seg som du kanskje har skjønt på nattetid, og til å være en film av eldre dato der det er mørkt så og si hele tiden, så er det helt grei kvalitet. Ikke helt bra i de mørkeste scenene, samt at filmen vel innimellom er litt småkornete. Ingenting å henge seg nevneverdig opp i alle tifeller. George Lucas har av sikkert naturlige årsaker ikke brukt de samme ressursene han har benyttet på å oppgradere de gamle Star Wars-filmene. Hadde han gjort det så hadde vel til og med denne utgivelsen hatt lyd og bilde i verdensklasse.
Av ekstramateriell så blir vi tilgodesett med en nærmere en og en halv times making of featurette, som inneholder alt du måtte lure på og alt du eventuelt ikke visste i forbindelse med American Grafitti. Skuespillere, regissører, produsenter, de får alle sagt det som er verdt å nevne i forhold til filmen og dens tilbakeblikk på det mange kaller USAs siste uskyldstid.
Det er notater fra både produksjon og stab. Legg til trailer samt en link til Internet, og du har en absolutt godkjent utgivelse også på det tekniske plan.