Utgivelsen: 
Super Size Me (2004)
'Do you want fries with that?'
Fra tid til annen leser vi, også i norske aviser, om en eller annen ulykkelig, amerikansk sjel som saksøker et svært selskap for å ha ødelagt vedkommendes liv. For en tid tilbake var det to seriøst overvektige tenåringer som gikk til sak mot McDonald's, fordi de mente at McDonald's ikke hadde advart dem om at maten de spiste var usunn. Personlig blir jeg lettere oppgitt over slike saker, tenker "only in America...", og blar videre. Men Morgan Spurlock reagerte litt annerledes: han ville sjekke om man faktisk BLIR feit av McDonald's, og/eller om manglende kunnskap om mat er årsaken til at amerikanerne er verdens feiteste folk.
Super Size Me har to parallelle tråder; delvis forsøker Spurlock å kartlegge amerikanernes matvaner, med særlig fokus på hva barn og skolebarn får servert eller putter i seg, og ved siden av kjører han sitt eget enmanns-eksperiment: hva vil skje med kroppen hans hvis han BARE lever av McDonald's produkter i en hel måned?
Filmen er altså delvis dokumentar, delvis reality/performance art à la Kristopher Schaus "Forfall"-prosjekt. Det er åpenbart at sammenblandingen blir rimelig subjektiv, men resultatet er da også desto mer underholdende. Spurlocks stil er lettfattelig og ganske ydmyk - han utleverer seg selv (minst) like mye som han utleverer de andre subjektene i filmen. Jeg mener; du får både se fyren spy ut bilvinduet og høre kjæresten hans fortelle at McDonald's-dietten gjør gutten impotent. Hvor mye mer ærlig kan man bli?
Etegildet er den mest underholdende biten av filmen, idet vi følger Spurlock på en tre-måltider-om-dagen fetekur på Mc'ern. Med et kalori-inntak på rundt 5000 om dagen, og selvpålagt begrensning i fysisk aktivitet tilsvarende den gjennomsnittlige amerikaner, ender han som kjent opp med en vektøkning på nesten 15 kilo på en måned. Før og underveis i eksperimentet går han til tre forskjellige leger som undersøker helsetilstanden hans, og både undertegnede og legene i filmen blir ganske overrasket over at Mc-dietten hans fører til en dramatisk endring i leverprøvene, veldig likt det man ser hos alkoholikere etter en langvarig fyllekule! I tillegg fyker kolesterol og fettstoffer i været, og han blir slapp, får hodepine og brystsmerter! Jeg tror jeg trygt kan spå at alle som har sett denne filmen vil gå kjapt forbi McDonald's neste gang de blir sultne... :-)
Innimellom all spisingen tegner Spurlock et bilde av den amerikanske hurtigmat-industrien og dens innmarsj i skolene, hvordan amerikanernes matvaner har endret seg, hvor mye det reklameres for snacks (spesielt rettet mot barn) og hvordan porsjonsstørrelsen har vokst dramatisk over de siste årene. Han viser hvor lite både skolebarn og voksne vet om ernæring generelt ("my vegetables for this meal are french fries"), og han viser fram noen tiltak som kan hjelpe. Det litt forfriskende med Super Size Me i sammenligning med andre, mer agiterende semi-dokumentarer, er at Spurlock faktisk fordeler skylden for fedme-epidemien mellom enkeltmennesker, samfunn og industri.
Det er få nye opplysninger i denne filmen, men Spurlocks omgang med fakta, og ikke minst hans diett-eksperiment, gir fortellingen en unik gjennomslagskraft. Filmen ble en stor kino-suksess i USA (faktisk den mest innbringende åpningshelgen for en dokumentar noensinne), og den kommer garantert til å gjøre det bra i Europa, der vi jo elsker filmer som støtter opp under vårt syn på amerikanerne som feite og dumme. :-)
Som vitenskapelig prosjekt holder ikke Super Size Me vann, men som underholdning og tankevekker er den en meget tilfredsstillende affære.
Teknisk
Jeg har ikke sjekket hva slags budsjett denne filmen hadde, men som et enmanns dokumentarprosjekt, er det opplagt at vi snakker om begrensede midler, og det synes på bildekvaliteten. Filmen er laget med videokamera, og bildet er tidvis kornete og ikke helt skarpt, uten at det er DVD-komprimeringen som må ta skylden. Gitt genren spiller dette helt minimal rolle. Bildeformatet er 1.85:1, 16:9-optimalisert fullskjerm.
Lydsporet er like enkelt; streit stereo får holde, og det er heller ikke noe problem, syns jeg. Dette er en snakke-/intervjufilm, og da er surround og hifi litt uinteressant.
Bonusmateriale er helt fraværende, og det er vel denne DVD-utgivelsens svakeste side. Jeg kunne godt tenke meg noen flere intervjuklipp, kanskje noe tekstbakgrunn eller annet utfyllende materiale. Kanskje til og med en referanseliste, så man kunne gjort litt research innen feltet på egen hånd. På sone 1-utgaven er det et intervju med forfatter Eric Schlosser, som skrev boken Fast Food Nation, og et kommentarspor med Spurlock. Begge deler burde blitt med til sone 2.