RoboCop (2014)

Ikke-vold og filosofi

Et veldig iherdig forsøk på å lage noe nytt, oppdatert og intelligent som ramme rundt actionscenene. Det er nok til å gjøre filmen til en grei actionfilm, men filmen mangler noe vesentlig.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook30.06.14

Fotogalleri

Se flere bilder

Alex Murphy (Joel Kinnaman) blir revet i filler i et gangsterattentat. Han får en ny kropp i stål og titan av et multinasjonalt firma, og til tross for klare instrukser begynner han snart å etterforske sitt eget mord. Han oppdager fort at ingen er helt det de gir seg ut for. Selv det store konsernet later til å være opptatt av økonomisk vinning og ikke samfunnets beste.
Det er nesten som om det er noe kjent med dette.

Den originale filmen kunne retroaktivt skilte med store navn – det var bare at de ikke ble store før etterpå. Ved remake’en har man ikke tatt den sjansen, så her møter vi en lun Gary Oldman, en eksentrisk Michael Keaton og til og med en utkledd og overspillende Samuel L. Jackson. Joel fra Snabba Cash gjør en forholdsvis grei figur i tittelrollen, med sin trademark-intensitet, men han klarer aldri å bryte ut av den trange klisjébåsen de har sperret ham inne i.

Filmens claim to fame er at regissøren José Padilha og manusforfatteren Joshua Zetumer har tatt bort originalens satire over media og ikke minst underholdningsmedienes forkjærlighet for voldelige forkjempere for lov og rett. Dette har de erstattet med tungt tankegods som «illusjonen av fri vilje» - på en eller annen måte skal vi klare å få noe generelt og klokt ut av de elektriske og organiske operative inngrepene i stakkars Murphys hjerne. Da er det mer vellykket når de trekker sammenlikninger til dronekrigene som allerede er i gang, her er søkelyset skarpt nok og budskapet klart formulert.

Problemet med all denne forsøksvise intellektualiseringen er at den bare fremstår som et påskudd, en påtatt unnskyldning for å vise action. I Verhoevens original virket mediekritikken og samfunnssatiren utvungen og naturlig, elementer som filmskaperne bare rant over med mens de i virkeligheten skulle lage en voldstung actionfilm. Her blir den påstått intellektuelle lasten bare et påskudd for å vise - ærlig talt - temmelig rutinemessig og blodfattig action. Det er ikke det at jeg må eller vil se blod. Man kan si at etter Verhoeven måtte man enten tangere hans voldsnivå eller overgå det. Dette virker henholdsvis meningsløst eller umulig. Så å ta det ned til kvikk, moderne action og heller utnytte CGI-muligheter var ikke så dumt. Men det er så skrekkelig rutinert gjennomført, alt ser så forutsigbart og selvfølgelig ut. Kinnaman har noen fine moves, det er kompetent filmet – men det er ikke noe som slår i øynene, det er eleganse helt uten sjel.
 
Jeg har veldig lyst til å like denne filmen og jeg misliker den ikke. Likevel kommer den aldri lenger opp enn til middels. Jeg slår en generøs firer, for det er iallfall en mye bedre film enn Total Recall som jeg ga en treer. Padilha har iallfall forsøkt hardt og jeg håper han gjør det i fortsettelsen av karrieren også. Så blir det vel uttelling til slutt.

Teknisk
Gode bilder og bra lyd, som dog bærer litt preg av det syntetiske kildematerialet. Ekstrastoffet er den sedvanlige bakomfilmen, dessuten mye om RoboCops våpen og utstyr og sykkel. Litt barnslig, men lett og underholdende.