Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
The Inglorious Bastards (1977)
Castellaris høydepunkt
Sjarmerende, humoristisk og rå actionfilm med handling lagt til andre verdenskrig.
Det blir raskt mye oppstyr rundt en film når Quentin Tarantino har satt seg fore å lage sin versjon, og selv om dette tilfører filmen en ekstra grad av interesse så står Enzo G. Castellaris ”The Inglorious Bastards” stødig på egne ben.
Et kobbel av amerikanernes amerikanske krigsfanger er på veg til en fangeleir i det tyske fly angriper konvoien. I tumultene ser fangene sitt snitt til å rømme, og under ledelse av Lt. Robert Yeager (Bo Svenson) setter de kurs mot nøytrale Sveits. Med nazistene vrimlende rundt seg er det en farefull ferd, og lettere blir det ikke med den fargede Fred Canfield (Fred Williamson), som vanskelig kan utgi seg for å være tysker, i rekkene. Eneste mulighet blir å skyte seg frem, og det tar ikke lang tid før deres flukt forvandler seg til et hemmelig oppdrag om å stoppe nazistenes nye masseødeleggelsesvåpen.
Det er kanskje noe drøyt å påstå at dette er Castellaris karrieremessige høydepunkt, for hvor vidt det er hans beste filmatiske bragd kan sikkert diskuteres. Med filmer som ”Il cittadino si ribella” (Street Law, 1974), ”Il grande racket” (The Big Racket, 1976), og ikke for å glemme spaghettiwesternklassiker ”Keoma” (1976) har Castellari rettmessig bygget seg opp et anerkjent navn innen italiensk film, men av opplagte årsaker vil nok ”The Inglorious Bastards” bli hans mest omtalte film i årene fremover.
”Quel maledetto treno blindato”, som er filmens originale navn, har et tydelig B-filmpreg, og blander på eksemplarisk vis den sjarmerende kameratslige stilen fra tidligere krigsfilmer som ”Kelly’s Heros” (1970) og ”The Great Escape” (1963) med de mer rendyrkede machoactionfilmene fra 80-tallet. Det ligger en nesten konstant humoristisk undertone i filmen, uten at dette setter en stopper for et ualminnelig høyt antall drepte.
Hvis du er ute etter krigsfilm i glatt Hollywood-produksjon så er nok en film som ”Saving Private Ryan” (1998) et hetere valg, men hvis det er rå, upolert underholdning som frister så vil ikke ”The Inglorious Bastards” skuffe.
Teknisk
Det er mye fint ekstramateriale med på denne dobbeldiskutgivelsen, det skal VME ha. Mest interessant er nok intervjuene med regissør Enzo G. Castellari og komponist Francesco De Masi, samt flere sider med trivia. Intervjuet med De Masi blir kanskje noe langtekkelig, og et ”problem” med begge intervjuene er at de handler veldig lite om nettopp denne filmen, og desto mer om personenes karrierer. Dette er selvfølgelig greit, men det hadde vært artig hvis det hadde blitt rettet mer konsentrasjon mot nettopp ”The Inglorious Bastards”.
Bildet er av overraskende god kvalitet, noe som nok kommer av restaureringen som har blitt gjort. Jeg hadde forventet et småshabby bilde, men der tok jeg veldig feil. Det er en anelse uklart, og det er noe støy på bildet, men dette er minimalt. Bildeformatet er anamorf widescreen 1.85:1.
Lyden kommer her i et monospor, og man kunne naturligvis ønsket at lyden også hadde vært like velpolert som bildet. Et problem er det dog ikke.
blog comments powered by Disqus