Bananas (1971)

Woody Allen som Benny Hill

Av PHBKarakter:

Del på Facebook20.08.00

Filmen "Bananas" er Woody Allens andre som regissør, og det syns ganske raskt at dette er en uerfaren filmskaper som leter etter en retning. Rent "filmarkeologisk" er det ganske festlig å se hvor Allen kommer fra og hvordan han har utviklet seg, men som underholdning når ikke "Bananas" opp til det nivået han har holdt senere.

Bananas handler om den litt stakkarslige Fielding Mellish (Allen) som arbeider som produkttester i et stort konsern, men (selvsagt) har problemer med å finne sin plass i livet, og ikke minst har han vanskeligheter med å finne en dame som vil ha ham. Så desperat er han faktisk at han inviterer inn en ung kvinne (Louise Lasser) som er ute og samler underskrifter til støtte for de revolusjonære i et bittelite mellomamerikansk land kalt San Marcos. Pussig nok får han napp, og de de to blir sammen for en kort stund inntil hun forlater ham fordi han mangler... vel, det meste.

I ren desperasjon reiser Mellish til San Marcos, dit de to egentlig skulle dratt sammen, og blir overraskende invitert til presidentens palass på middag (der Mellish må betale gildet med kredittkort!). Dette er imidlertid en tvilsom ære, for presidenten og hans menn har skumle planer med ham, og før Mellish vet ordet av det, er han en sentral brikke i et politisk spill om makten i landet, og hans liv er i fare. Geriljaen kommer ham til unnsetning, og etter hvert befinner Mellish seg enda mer sentralt i den lille bananrepublikkens politikk enn noen kunne forestille seg...

Nå er det ikke plotet som er det store poenget med Bananas, slik undertegnede ser det. Filmen er på mange måter en kombinasjon av sketsjer og sekvenser med situasjonskomikk og fysisk humor direkte hentet fra stumfilm-tiden: Mellish som håpløs soldat som setter sammen geværet i hytt og pine, Mellish som faller ned i åpne kumlokk, soldater som mer enn frivillig melder seg for å suge ut slangegiften etter at en kvinnelig geriljasoldat blir bitt i puppen... du skjønner tegningen. Akkompagnert av en slags dixieland-jazz blir det fullstendig slapstick av svært mye av filmen, men det er lite her som er nyskapende og spesielt interessant. Faktisk føles også timingen litt dårlig, og framdriften i filmen er det så som så med.

Når man ser en film regissert av Woody Allen venter man seg sylskarp og vittig dialog, og TENDENSEN er i hvert fall her i Bananas. Allen er ikke like modig med sine sex-vitser her som i senere filmer, og hovedpersonen er ikke så utviklet som hans senere karakterer. Noen skikkelige høydepunkter finnes imidlertid, og både begynnelses- og sluttsekvensene må karakteriseres som bortimot geniale. Filmen åpner med et attentat på presidenten i San Marcos, overført live med sports-kommentar på tv! Slutten er i mye samme stil. Vakkert. En annen klassisk scene er der Mellish forhører seg selv i rettssalen... for ikke å snakke om krusifiks-parkeringen(!!!). :-) Man kan kanskje oppsummere med å si at de sekvensene som fungerer, er riktig bra, mens en hel del av resten er helt på grensen til hva man tåler uten å stoppe filmen.

DVD-utgivelsen er faktisk nokså bra fra et teknisk synspunkt, med overraskende klar og skarp bildeoverføring (til og med 16:9-optimalisert), pene og klare farger i jungelscenene, og et ok lydspor i mono (Dolby Digital 2.0). Akkurat som med alle de andre filmene i Woody Allen Collection er det ikke spor av bonusmateriale å se, bortsett fra traileren.

Undertegnede har stor sans for Woody Allens filmer, og kanskje var det fordi forventningene var så høye at skuffelsen ble så stor, men Bananas er helt klart den minst sammenhengende og dessverre også minst underholdende Allen-filmen jeg har sett, så langt. Det er mulig noe av den store ironien i forholdet mellom USA og bananrepublikken gikk meg hus forbi, men la gå. Ikke så veldig interessant for andre enn kjerne-fansen - og for de som sitter oppe om natten for å få med seg Benny Hill på TV3...