Pocahontas (1995)

Klassisk Disney litt under pari

En klassisk historie med sterke moralske undertoner kommer litt til kort i en animasjonsfilm som fremstår som litt datert etter dagens standard.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook13.02.13

Historien om Pocahontas er kjent over store deler av verden. Dette er Disneys versjon av historien, og alle grusomhetene fra den virkelige historien må nødvendigvis vike når den skal overføres til en barnefilm. For dette er historien om Englands forsøk på å kolonialisere Nord-Amerika, et kontinent som i all hovedsak var bebodd av indianere. Sentralt i denne filmen er en ekspedisjon ledet av antagonisten og skurken Ratcliffe som reiser fra England til Amerika, drevet av en hunger for gull og rikdom. Med seg har han den høyt ansette John Smith, som ikke har den samme hungeren for rikdom, men heller for opplevelser og oppdagelser. På den andre siden av Atlanteren befinner filmens hovedperson seg, nemlig Pocahontas. Hennes indianerstamme lever et tilsynelatende bekymringsløst liv uten farer, etter at de nylig har slått den siste gjenværende motstand i omegnen. Idyllen skal dog brytes når engelskmennene ankommer «den nye verden». Legg til en gryende kjærlighetshistorie, og dramaet kan starte.

Karakterene i Pocahontas er velkjente, i form av hvordan de fremstilles. Alle de tre hovedkarakterene er lik mange andre karakterer i en tradisjonell historiefortelling. I en tidlig scene blir John Smiths rolle som helt etablert, når han uselvisk og med fare for eget liv redder en av sine kamerater som har falt over bord. Hans status som en hederlig og god person er etablert. Pocahontas-karakteren faller inn under samme kategori, vi får se henne som en livsglad og snill person, som står overfor store valg i livet. Valgene hun må ta for sin egen fremtid hinter tidlig om at hun kommer til å fatte interesse for John Smith. Denne kjærlighetshistorien som er under oppseiling må selvfølgelig ikke være enkel, noe den onde guvernør Ratcliffe skal sørge for. Han er den erketypiske skurken som verken ser hyggelig ut eller oppfører seg slik. Rasistiske holdninger skinner gjennom, og han omtaler indianerne eksplisitt som «filthy heathens».

Noe som er slående for Pocahontas er den påfallende trangen for å ta avstand til hva den hvite mann gjorde mot urbefolkningen i Amerika. I andre Hollywood-filmer gjennom historien har ofte den hvite manns erobringer blitt hyllet som «fremskrittet». Selv om det virker litt vel dominerende i historien, er tanken veldig god. Her er det kolonialistene som blir fremstilt som de brutale inntrengerne de faktisk var. I tillegg til forsøket på å gi urbefolkningen en form for oppreisning (selv om historien er feilaktig i forhold til faktiske hendelser), handler det mye om gjensidig respekt mellom forskjellige kulturer. Både engelskmennene og indianerne er forutinntatt mot fienden og kjærligheten mellom Pocahontas og John Smith er hendelsen som får alle til å innse at gjensidig respekt er noe alle tjener på. Noen modige få kan forandre et helt folks skjebne synes å være moralen.

Sang og musikk gjennomsyrer filmen, i god Disney-tradisjon. Er det noe Disney kan, så er det å inkorporere musikk i film, også her. Den enkle og forståelige historien i tospann med livlig musikk passer målgruppen for filmen utmerket. En god porsjon med slapstick-humor gjør også sitt for en god stemning gjennom filmen. Hvis det skulle være noen tvil, så er barn målgruppen. Og nettopp det er litt av problemet med mange av Disney-filmene i denne perioden, de mangler elementer og referanser som gjør at voksne også kan få et større utbytte av filmen. Men for målgruppen er dette ypperlig.

Selv om filmens narrativ er enkel og grei jevnt over, lugger det noen plasser. Den mest påfallende snarveien de har tatt er ved det første møtet mellom Pocahontas og John Smith. Pocahontas snakker ikke engelsk og de to forstår ikke hverandre. Men som ved et trylleslag snakker de med hverandre og forstår alt som blir sagt. Norsk dubbing fungerer nesten aldri, så filmen ble sett med engelsk tale og norsk tekst. Den norske tekstingen var under pari, med dårlig ordvalg og til dels feilaktig oversetning.

Teknisk
Bildet er virkelig sylskarpt, selv om noe annet ville overrasket meg. Disney har utelukkende levert strålende bildekvalitet på sine Blu-Rays. Lyden er også upåklagelig. Ekstramaterialet som står oppført på omslaget imponerte, og når det i tillegg er masse som ikke står på coveret er det bare å nyte. Masse interessant stoff med høy produksjonsverdi som virkelig imponerer.