Utgivelsen: 
Across the Universe (2007)
Across the Universe
Slående vellykket musical basert på sanger av The Beatles.
Se filmklipp
Julie Taymors faste og fine regigrep på denne scenemusicalen er både lojal mot sin egen genre og respektfull mot det musikalske kildematerialet, men representer også noe nytt og spennende. I stedet for å forsøke å gjenskape teaterscenen på film eller for den del lage overdrevne og stiliserte tablåer, har Taymor vendt seg til realismen. Her finner vi grå skipsverft i Liverpool og triste gater med de typiske, engelske mursteinshusene. Hun tar oss til de mindre glamorøse delene av Greenwich Village i New York, det klippes nådeløst til de blodige opptøyene i Chicago og hvert eneste bilde er stint av tidsriktige detaljer, interne spøker og referanser til musikken og historien.
Selvsagt sprenges realismens rammer av og til, spesielt under hovedpersonenes naive eksperimenter med «bevissthetsutvidende substanser». Da søker filmskaperen mot harmoniske bilder, en slags symmetrisk estetikk som gir mening i selv de mest surrealistiske skildringer av syretripper.
The Beatles var ikke hele sekstitallet, og det vet også Dick Clement og Ian La Frenais som skrev det enkle og effektive manuset. Den soulfulle vokalisten Sadie (Dana Fuchs) og gitaristen Jo-Jo (Martin Luther) har henholdsvis Janis Joplin og Jimi Hendrix som forbilder. Filmen har faktisk ikke noe spesielt med The Beatles å gjøre i det hele tatt. Sangene har ingen kronologi, og tekstene gis ofte en helt egen, selvstendig mening i forhold til handlingen i filmen. I teorien kunne man fortalt historien med innslag av Rolling Stones, The Kinks eller Beach Boys, for å nevne noen. Men The Beatles går så dypt i så mange av oss, og sangene er som en del av en jungiansk felles hukommelse for mennesker født omtrent fra 1950 og helt opp til dagens musikkinteresserte tenåringer. Derfor kommuniserer de så uanstrengt med oss og binder oss til filmen.
Det kunne nesten ha vært spekulativt, men sangene er uten unntak fremført med talent, hjerte og kreativitet. I tillegg til glitrende og stemmesterke aktører med Jim Sturgess og Evan Rachel Wood i hovedrollene som Jude og Lucy i spissen, er det innslag med Joe Cocker, Bono, Eddie Izzard og Salma Hayek og ikke en eneste sang er bare en enkel cover av originalen.
Selve kjærlighetshistorien er enkel, i den mening at den er rettlinjet og stram. Det virker også enkelt når Taymor vever et bakteppe med utallige tidsbilder, akkurat som det virker så enkelt når tekstene i de gamle sangene på magisk vis passer perfekt til handlingen. Det er ubegripelig vanskelig å lage noe så bra og få det til å virke så enkelt.
Teknisk
Bilde og lyd er kloss opp til det perfekte, men så er det da også en ganske ny film. Ekstrastoffet er generøst og rikholdig, med detaljer fra innspillingen, intervjuer, presentasjoner av skuespillere og naturligvis forlengede musikkfremføringer. Noe særlig spennende er det beklageligvis ikke, og jeg kunne byttet alt dette mot et godt kommentarspor.