Lille Nicky (2000)
Ikke akkurat djevelsk bra...
Lille Nicky er en tøvete film som sannsynligvis slår best an blant barkede tilhengere av den amerikanske komikeren Adam Sandler.
Lille Nicky innledes med en kikker (Jon Lovitz) som sitter høyt oppe i et tre for å kunne få med seg hva som foregår i et bolighus. Så blir han oppdaget. I oppstyret som følger, ramler kikkeren ned fra greina han sitter på - og dør. Og så havner han i helvete. Jon Lovitz har svært lite med handlingsforløpet videre å gjøre. Den innledende scenen viser seg etter litt om og men å handle om overgangen fra det levende liv til helvete. Her er Nicky (Adam Sandler) en av djevelens (Harvey Keitel) tre sønner. Nicky har aldri vært andre steder enn i helvete. Som mange andre ungdommer er han hovedsaklig opptatt av heavy metal. Når de to brødrene (Rhys Ifans og Tom Lister jr) rømmer til det levende liv, opp til jorda, får Nicky i oppdrag av sin far - djevelen selv altså - å hente dem tilbake. For djevelen begynner nemlig å gå i oppløsning etter at de har rømt. Og det haster å få dem tilbake der de hører hjemme.
Nicky er en noe stakkarslig figur, en enfoldig framtoning som har null erfaring med å bevege seg andre steder enn i helvete. Når han plutselig befinner seg på jorda, må han erfare en ny virkelighet helt fra grunnen. Det bringer ham opp i flere mer eller mindre komiske situasjoner - som vi har sett før i andre filmer. Mange ganger. En snakkende hund blir hans veileder i den nye terrenget. Hunden gjør en god figur og animatørene har gjort bra arbeid med munnen hans slik at den er synkronisert med talen. I det hele tatt er det rent tekniske arbeidet som er gjort, med noen unntak, gjennomgående bra.
Nickys ansikt er blitt noe skjevt fordi han har blitt slått med en spade. Denne skavanken gjør at hovedrolleinnehaveren må snøvle seg gjennom hele filmen samtidig som han hele tiden spiller en grimase. Det er faktisk en liten prestasjon i seg selv. En engel er for øvrig Nickys mor. Himmelen blir fremstilt som en kake og englene som fnisende ungjenter. Det er fristende å karakterisere denne løsningen som fjollete.
Lydbildet virker bra, med god utnyttelse av bakhøyttalerne. Det er mulig å velge mellom ganske mange forskjellige lydformater. Dolby Digital 5.1 er nok det mest oppdaterte på plata. Bildeformatet er i 16:9 fullskjerm. Bildet er skarpt og høyoppløselig. Ingenting å utsette på det DVD-tekniske her. Det visuelle innholdet er i likhet med filmen for øvrig ganske så varierende. Det meste skal likevel sies å være bra, men enkelte scener faller helt igjennom. Mens mange animerte effekter er veldig bra, ser enkelte andre ut til å være kreert med datakraft fra 1970-tallet. Den animerte menystyringen er lekker og fungerer veldig bra. Det er et omfattende bonusmateriale som følger med filmen - dokumentarer, musikkvideo, regissørens kommentarer til de forskjellige scenene (eget lydspor), ubrukte scener, flere kinotrailere og biografier.
I dokumentaren om hvordan filmen ble til, kommer det frem at mange av skuespillerne er Adam Sandlers venner og at de har hatt det veldig morsomt under innspillingen. Dette er i alle fall med på å forklare det noe uforståelige handlingsforløpet. For man kan virkelig lure på hvorfor enkelte av scenene i det hele tatt er med - for eksempel den innledende historien om kikkeren. Svaret er vel at de nevnte vennene måtte få roller de kunne bekle? Da er det lett å skjønne hvordan rockestjernen Ozzy Osbourne kan hoppe inn på arenaen i rollen som seg selv. Og hva gjør han? Jo, selvfølgelig, han biter hodet av en vampyr. Den ellers så gnagerhode-avbitende musikeren er viet mye oppmerksomhet i de medfølgende dokumentarene selv om hans rolle i filmen er helt minimal. En av de medfølgende dokumentarene prøver å få fram forholdet mellom rock og satan.
Handlingen er syltynn og sprikende. "Morsomhetene" er slitte og forutsigbare. Derimot er det tekniske i all hovedsak overbevisende. Et omfattende bonusmatriale medfølger, men det er tross alt selve filmen som er hovedproduktet.
blog comments powered by Disqus