Utgivelsen: 
Extras: Season 1 (2005)
Livet som skuespiller er hardt. Særlig når man ikke får roller med replikker.
Fotogalleri
Andy Millman er bakgrunnsartist på film og TV. Han spiller de som går forbi i bakgrunnen mens handlingen foregår i forgrunnen. Men i virkeligheten er han skuespiller, han har bare ikke klart å få noen taleroller siden han sluttet som bankmann tre år før. En av grunnene til det er at han knapt ser ut som Brad Pitt. En annen er at agenten hans er fullstendig blottet for talent, intelligens og arbeidsvilje. Likevel sliter Andy seg fra jobb til jobb som statist, og må lide seg gjennom idiotiske møter med sin såkalte agent.
Ricky Gervais og Stephen Merchant oppfant ikke komi-dokumentaren med The Office, men de perfeksjonerte den så til de grader i innhold og form, at det egentlig ikke er mulig å gå videre på den formen. Derfor har de i oppfølgeren lagt seg på en helt annen stil, enn mer standard dramatisk form som likner på sit-com. Den originale vrien denne gangen er at hver episode har med en celebritet som gjestestjerne. Han eller hun spiller seg selv - eller snarere en bisarr, forvridd versjon av seg selv. Dette fine 2-disc settet inneholder alle de seks episodene fra første sesong.
Ben Stiller-episoden: Andy har vært så heldig å få jobb på en meget seriøs film om voldelige overgrep på Balkan. Ben Stiller har regien, og viser seg fort som en arrogant og forfengelig skrythals.
Ross Kemp-episoden: Kemp er nok mer kjent i England, der han har spilt i en rekke TV-serier. Mindre kjent i England er det at Kemp er en selverklært slåsskjempe, trenet av eliteavdelingen SAS. Nå vet han ikke riktig hva forkortelsen står for, noe som ikke hindrer ham i å erte på seg det brutale beistet Vinnie Jones. Spørs om det er lurt av Andy å bli venn med denne fyren.
Kate Winslet-episoden: En nonnedrakt hindrer ikke Kate Winslet i å være både slibrig og kynisk, vekselsvis. Og Andy blir forelsket i en av de andre "nonnene". Problemet er at hun faktisk er troende katolikk, mens Andy er ateist. Små ting som man sikkert kan bløffe seg fra...
Les Dennis-episoden: Nok en britisk TV-kjendis, men det er lett å skjønne også for oss at han har lagt storhetstiden bak seg. Men fallet er forhåpentligvis ikke riktig så dypt som det Andy er vitne til.
Samuel L. Jackson-episoden: Her blir det mye å takle på én gang. Andys trofaste venninne prøver å innlede et forhold til en av de andre fargede skuespillerne, men sliter med innbilt rasisme. Andy blir belemret med en diger kollega som vil være hans venn, selv om han er den kjedeligste og tristeste mann i verden. Og oppi det hele skal de takle den enorme stjernestatusen til Mr. Jackson selv, for ikke å glemme hans temmelig dominerende personlighet. Den desidert morsomste episoden i serien.
Patrisk Stewart-episoden: Stewart er en ekte erkebritisk karakterskuespiller med bred erfaring fra amerikanske multimillionfilmer. Ikke desto mindre er han en hyggelig fyr, villig til å hjelpe Andy med å få komedieserien han har skrevet presentert for BBC. Stewart er imidlertid også en skikkelig gammel gris, fullstendig besatt av å få se damer uten klær.
Dette er ikke en vanlig situasjonskomedie. Teamet Merchant og Gervais prøver faktisk noe så vanvittig ambisiøst som å fortelle noe om selve livet innenfor rammene av en underholdningsserie. Og selv om det er som å klemme inn Tolstojs Krig og fred i en åttesiders Donald-histoie, er det fascinerende å se hvor langt de faktisk lykkes.
Alle personene i serien er - som i The Office - bare bittelittegrann overdrevne. Det er ingen tydelig oppdiktede karakterer her, ingen Kramer, ingen Konge av Queens eller noen urealistiske rammer for handlingen. Det hele er lett gjenkjennelig, hverdagslig og av og til litt trist. Dette gir en fin dynamikk, og når gagene sitter, sitter de fordi de er ekte, som å overvære stor humor i det virkelige liv.
Det er altså noen likheter mellom The Office og Extras, men mest forskjeller. Den største forskjellen er at Gervais' Andy Millman faktisk er veldig sympatisk, i motsetning til hans forrige figur, superegoisten David Brent. Andy er klønete og ikke direkte smart, men han er for det meste godhjertet og snill. Han er usigelig tålmodig med sin stupide bestevenn og kollega Maggie (en sjarmerende tanketom Ashley Jensen). Dette til tross for hennes usvikelige evne til å si feil ting på feil tidspunkt, ofte med katastrofale resultater for dem begge. Han har ikke hjerte til å sparke agenten sin, for han ville ikke se ham bli lei seg med det "dumme lille fjeset sitt". Han har mot nok til å krangle med superstjernen Ben Stiller når Stiller er ekkel med folk, og stor nok til å be om unnskyldning når han har dummet seg. Andy er en fyr vi gjerne heier på.
Apropos agenten med "det dumme lille fjeset" så spilles han av medforfatter og medregissør Stephen Merchant. Merchant holdt seg bak kamera på The Office, men her stjeler han hver eneste scene han er med i. En kostelig komiker som vi garantert får se mer til.
Jeg så denne serien da den gikk på TV, og jeg moret meg godt. Når jeg så den om igjen, fant jeg ut at den gjorde mer enn å more meg. Dette er vittig, rørende, spennende og lett å kjenne seg igjen i. En stor serie som man kan se om og om igjen. Kanskje den ikke er for alle, men likte du The Office er det ingen grunn til at du ikke skal like Extras.
Ekstra
Bildet er i 16:9, det nye standardformatet for bl.a. BBC. For det meste er det skarpt og fint, selv om utendørsscener og slikt ikke er helt oppe på spillefilmnivå. Lyden er i Dolby Digital 2.0, og siden dette er mer enn 90 % dialog, er det helt flott. Den samme dialogen kommer klar og god, og det er ikke noe å trekke på det. Rent bortsett fra at det står på DVD-coveret at lyden skal være i DD 5.1, så litt skuffet ble jeg likevel.
Det er rikelig med outtakes å ta av, for Ricky Gervais er antakeligvis den mest ukonsentrerte skuespilleren som har fått lage noe for BBC. Og selv når han konsentrerer seg, kan man tydelig se at han nyter sitt eget manus - og spruter ut i latter og ødelegger opptaket. Det blir litt trettende etter mer enn ti minutter, men gir et fint bilde av hvor slitsomt det var å komme gjennom opptakene. Det er også en pen bunke deleted scenes, vellykkede og ofte morsomme scener som ble klippet bort av tidsnød. Finding Leo er en artig liten sak som viser slitet med å få tak i Leonardo DiCaprio til en av episodene. Abusing Nigel er en fullstendig absurd sak som skildrer Gervais' regulære mobbing av den stakkars klipperen som rett og slett gjør alt han sier til ham. "He's our editor, not your private toy", prøver Merchant å irettesette sin kollega. Det er morsomt, men fikk meg også til å lure på om ikke Gervais faktisk har en skrue løs. The difficult second album - behind the scenes er en samtale med Gervais og Merchant, illustrert med klipp, interne gager og annet fra serien. Den gir bra innsikt i produksjonen - og er selvfølgelig veldig morsom, med de to dyktige komikerne og gode vennene som vertskap.
Det eneste jeg virkelig savnet var et kommentarspor, iallfall på noen få av episodene. Jeg synes de var gode på kommentarsporene til The Office, så jeg hadde faktisk ventet meg noe her også. Men i det øvrige ekstrastoffet blir vel det meste berørt uansett. Finfin pakke, dette.