Utgivelsen: 
Bronson (2009)
En drittsekks historie
Den danske regissøren Nicolas Winding Refn har laget film om en av Englands mest berømte kriminelle, og den tåler faktisk sammenligning med en av tidenes beste filmer: A Clockwork Orange.
Michael Peterson (Tom Hardy) drømmer om å bli berømt, men som han selv sier så kan han ikke synge og han har ikke skuespillertalent, så han må finne andre arenaer for å tilfredsstille sin trang til å være i rampelyset. Han sager av hagla, raner et postkontor og blir dømt til syv år i fengsel. Innenfor murene finner han snart sitt kall i livet, og en voldsbølge av dimensjoner rammer alle som kommer i kontakt med han. For å skape et navn for seg selv, tar han navnet Charles Bronson, etter den avdøde b-film skuespilleren fra filmer som Death Wish og Murphy`s Law. Utgiftene med å holde han innesperret overskrider ti millioner pund, og han blir etter hvert en stor kjendis i hjemlandet.
Bronson slipper ut og klarer å holde seg på matta i nøyaktig 69 dager, før det bærer inn igjen. Til sammen har mannen sittet 34 år i fengsel, og i skrivende stund sitter han fremdeles innesperret.
Dette er ikke en film om sosiale skjevheter, oppvekstproblem eller fengselspolitikk. Dette er på godt og vondt et portrett av et menneske som har en enorm trang til å uttrykke seg, men som ikke finner en passende form for å få frem følelsene sine. Han bruker mesteparten av tiden på å fremprovosere slåsskamper med fengselsvaktene, som på sin side er fremstilt temmelig nøytralt og faktisk sympatisk. Likevel ligger vår sympati og vår fokus hele tiden hos Bronson, selv om han til tider er en ufordragelig drittsekk når han er innenfor murene, vinner han vår sympati igjen når han slipper ut og blir ulykkelig forelsket.
Tom Hardy som gestalter Bronson er intet mindre enn sensasjonelt god i hovedrollen. Hardy er et relativt ubeskrevet blad i filmverdenen, selv kan jeg bare huske å ha sett han som skurk i Star Trek - Nemesis. Etter Bronson har han alle muligheter til å bli superstjerne.
Den danske regissøren Nicolas Winding Refn har tatt seg store kunstneriske friheter med livet til Michael Peterson. Filmen er eksperimentell i sin form, den er inndelt i flere ulike fortellerplan, der Bronson som forteller sitt liv i et fullsatt teater nok er den mest absurde og fjerneste fra virkeligheten. Men dette er slik Bronson vil at vi som publikum skal oppfatte han. For dette er akkurat som A Clockwork Orange (1971) en ekstremt subjektiv film, der vi godtar mye uspiselig oppførsel fra hovedpersonen, bare han får lov å fortelle det på sin måte. Visuelt sett har Winding Refn også lånt mye fra Kubrick, men han har fremdeles en lang veg å gå om han ønsker å havne i samme klasse som mesteren.
Jeg kunne ha analysert denne filmen i fillebiter, og trukket inn tematikk rundt kjendisdyrking og hvordan vi som tilskuere blir ”lurt” til å sympatisere med en ufyselig hovedperson, men dette får holde. Bronson har blitt en bunnsolid film om en enorm drittsekk som klarer å frembringe medfølelse og sympati i tilskueren. En visuelt stilsikker film, med gjennomtenkt musikkbruk, strålende skuespillere og ikke minst en god porsjon humor.
Bildet
Filmen er presentert i 1.78:1 og i fullHD, og bildet er litt kornete hele veien. Dette er nok intensjonen, siden bildet er nesten suverent i alle scenene der Bronson forteller rett i kamera. Jeg sier ”nesten” siden det dessverre er en del artefakter i bildet, og disse har nok ikke vært planlagte, og de ender opp med å vippe karakteren et hakk nedover. Det er også en del synlig kinostøv igjen i bildet. Under tvil får den godkjent, siden fargene og skarpheten er bra.
Lyden
Lydsporet er heldigvis mye bedre enn bildet. 5.1 DTSHD Master Audio sørger for det. Det er mye musikk som kommer meget godt frem, og Bronson sin rustne stemme fyller hele rommet.
Bonus
Her finner vi et kommentarspor der regissøren er i samtale med en filmkritiker, trailere og en audiointroduksjon til filmen av den virkelige Michael ”Bronson” Peterson. Denne er så utydelig og grumsete i lyden at det nesten ikke er mulig å tyde hva han sier, og den er ikke tekstet på verken norsk eller engelsk. Videre har vi to bakomfilmer som er temmelig svake og uinteressante. Dette kunne vært gjort bedre.
Filmen får likevel en varm anbefaling fra min side, selv om du kanskje vil irritere deg litt over bildekvaliteten til å begynne med, men du blir raskt revet med i historien.