Utgivelsen: 
Frankenstein (2007)
Frankenstein går nye veier
Skuffende skuespillprestasjoner i en skuffende adapsjon av denne klassiske horrorfortellingen.
Sammen med Dracula og Dr. Jekyll & Mr. Hyde er Frankenstein en av de grøsserromanene som virkelig har tært på filmutstyr opp igjennom filmens levetid. Historien om vitenskapsmannen som trer inn i Guds sted og skaper liv er viden kjent, og har inspirert til utallige filminnspillinger. Denne gangen er det britene som omfavner Mary Shellys roman i et forsøk på å skape gruoppvekkende underholdning.
Britene gjør mye bra innen filmverdenen de, men det gjelder dessverre ikke dette tilfellet. Det har tilsynelatende blitt utrolig populært å starte in medias res, som det så fint kalles, og så gå tilbake til den actionfylte åpningssekvensens forhistorie nå for tiden. Slik er det også ved Mercurios ”Frankenstein”. Dessverre gir ikke denne åpningsscenen mersmak.
Skuespillet er rimelig platt over hele linja, og det gjelder også dialogene og actionoppbyggingen. Den konstante tordninga i begynnelsen er et litt vel merkbart omen om at noe skummelt skal skje, og den trer buldrende inn hver gang det hintes mot noe monstrøst. Naturlig nok er det da også lynet som plutselig, helt mot alles forventninger, er årsaken til at det livgivende eksperimentet slår ut i feil retning.
I dette tilfellet har det blitt gjort flere vrier på den originale historien. Først og fremst er handlingen lagt til nåtiden, og da passende nok stamcelleforskning. For det andre er den livgivende forskeren denne gangen en kvinne, nemlig Dr. Victoria Frankenstein (Helen McCrory). Bakteppet er helt greit, og kunne ha fungert godt hvis historien hadde hatt et annerledes fokus, samt en filmatisk oppbygning som var mer innbydende, men den gang ei.
Grøsserelementet er i stor grad lagt til side (så en kan virkelig lure på hvorfor 18-årsgrense), og det legges mer vekt på samfunnsrelasjoner og det emosjonelle og psykologiske plan. Med andre ord er det mange likheter til Boris Karloff og hans Frankenstein-monster i ”Frankenstein” (1931), hvor hans barnlige uskyldighet blir vendt om til en fryktinngytende vrede nøret opp av redsel. Allikevel er kanskje likhetene enda større til David Lynchs mesterlige ”Elefantmannen” (1980). På samme vis blir monsteret her plaget av hensynsløse bråkmakere, men likhetene blir så opplagte at en ikke kan annet enn å gremmes. Dessuten blir disse scenene fullstendig tatt ut av sammenheng og logikk, i motsetning til i ”Elefantmannen” hvor de bygger opp til den rørende tragiske historien.
Mercurios ”Frankenstein” har sine øyeblikk, og en rørende scene mot slutten hvor monsteret får se havet (… ikke spør) viser at det i det minste ligger gode tanker bak, men som ved resten av filmen tulles det bort i amatørmessige skuespillerbidrag og narrasjonsoppbygning en femåring kunne klart bedre.
Teknisk
Bildekvaliteten er helt ok, men fargene er fullstendig ubrukelig. Det beste eksempelet på dette er himmelen som alltid har et ujevnt skjær, ofte med blått nederst og brunt øverst. På grunn av dette ser himmelen (som tydelig nok skal være blå) overskyet og ekstremt forurenset ut… på et merkelig lagdelt plan. Formatet er anamorf widescreen 1.78:1.
Lyden er god, og man kan velge mellom 5.1 DTS, stereo og DD 5.1. Denne valgmuligheten må jeg si meg imponert over. Noe som ikke imponerer meg er mangelen av ekstramateriale.