Utgivelsen: 
This Is Spinal Tap (1984)
Klassiker
Smart, morsom komedie som tåler mange gjensyn. Ikke noen stor HD-opplevelse, men her er ekstrastoff av god kvalitet
Fotogalleri
Dokumentarfilmskaperen Martin DiBergi fikk muligheten til å følge det legendariske engelske bandet Spinal Tap på turné i 1982, men han fikk så mye mer enn bare en turnéfilm. Ikke siden Beatles-filmen Let It Be har man fått granske dynamikken i et band på vei fra hverandre så nærgående. For de kreative spenningene mellom Dave St. Hubbins og Nigel Tufner i ledelsen holder på å slite bandet fra hverandre. Daves pågående kjæreste hjelper omtrent like mye som Yoko Ono hjalp The Beatles.
Rob Reiners rocke-dokumentarparodi om Spinal Tap er i høyeste grad oppdiktet, et herlig amalgam av alle rockeklisjeer som kom ut av Englands turbulente seksti- og syttitall og senere slet for å overleve på åttitallet. Chistopher Guest – nå kjent som Christopher Haden-Guest, den 5. baron av Haden-Guest (jeg tøyser faktisk ikke) er et komisk geni som på overbevisende vis formidler glamgitaristen Nigel Tufner, en touch Jimmy Page, en dråpe Mick Ronson, en diger porsjon arketyp bygget på våre egne forventninger. Michael McKean er en subtilt neddopet parodi på selvopptatte og pretensiøse rockehelter som Mick Jagger. Vi har en bassist som er rømt fra Slade eller Sparks, en tøff manager med balltre, en idiot på keyboards og en parade av trommeslagere. Trommiser i Spinal Tap har tendenser til å dø brått, mystisk og ekkelt.
Hvis man skal finne noen svakheter med Reiners film, måtte det være at den favner for vidt. Han vil parodiere ikke bare engelsk tungrock anno cirka 1980, han vil ha med spark til progrock, fri-jazz, Merseybeat og puddelrock også. Han vil gjøre narr av rockeklisjeer, men også blærete plateselskapsfolk, dumme presseagenter og ikke minst leke med våre egne oppfatninger av idoler som vi veldig sjelden møter personlig. Det kommer i havn mest ved hjelp av flaks og gode skuespillere.
Det er temmelig små mangler ved en særs intelligent og underspilt komedie. For oppi all den ganske så presise satiren, klarer regissøren og hans team å gjøre Nigel, David og de andre underlig livaktige for oss. Det blir en merkelig dualitet, vi vet at de er oppdiktede kjøretøyer for vitser, men likevel blir man engasjert i hvordan det går med dem, noe som igjen får de kjappe, deadpan gagene til å fungere enda bedre. At skuespillerne er anstendige musikere som klarer å formidle selve gleden ved rock, bidrar til at Spinal Tap aldri, aldri virker som en nedlatende parodi.
En ekte klassiker.
Bildet
Det er ikke et bra bilde. Mye av dette kan skyldes kildematerialet. Det er en gammel film, og Reiner ga med vilje filmen et rått utseende med mest mulig inntrykk av naturlig lys og slikt. Filmen er uskarp, og i tillegg er det en del rar flimring som må skyldes overføringen. Ikke noe som ødelegger opplevelsen av innholdet, men altså ikke HD-mat i seg selv.
Lyden
Igjen, det er ikke egentlig dårlig, men ikke verdig BD-formatet. Det er jo mest dialog, men musikken kunne godt hørtes bedre ut og kommet bredere over fronthøyttalerne.
Bonus
Her begynner BD-utgaven å slå inn. Det kom en fin de luxe-utgave på DVD i England og andre siviliserte land for noen år tilbake, men denne er enda bedre. Masse gode innslag med komikere, musikere, pressefolk, en haug med konsertopptak fra forskjellige gjenforeninger, deleted scenes og annet snacks. Man savner i grunnen ikke kommentarspor, men det ble faktisk laget et for en DVD-utgave. Ingen stor mangel.