Wolf (1994)
Romantisert varulv-film
Noen ganger er det enkelt å finne ut hvem som skal spille hovedrollen i din neste film. Når du som regissør leser manuset dukker gjerne en bestemt person opp på netthinnen, og etterpå er det bare å begynne å ringe for å få tak i vedkommende. I mange tilfeller vil skuespilleren som umiddelbart faller regissøren inn være enig i at han er som skapt for rollen, og takke ja bare fordi han synes det høres ut som en kul rolle å spille. I vårt tilfelle heter regissøren Mike Nichols, og skuespilleren Jack Nicholson. Sistnevnte briljerer i rollen som varulven Will, i denne filmen fra 1994.
Wolf begynner ganske bra. En bil kjører oppover en vinterkledd vei i villmarken, og billyktene minner om fakler. Lyset fra fullmånen gir sterke assosiasjoner til klassiske varulvfilmer som "The Wolfman", der vi har fakkeltog med hele landsbyer som jakter på varulven under fullmånen. Scenen minner oss også om Stanley Kubricks klassiker "The Shining", som på samme måte begynner med en langdryg dveling ved et landskap der en bil kjører alene. Mange paralleller til klassisk film her altså, og begynnelsen gir absolutt mersmak. Inne i bilen sitter den aldrende forlagsredaktøren Will Randall, som altså spilles av Jack Nicholson. Han er en noe tafatt fyr, som uten å vite det er i ferd med å bli utmanøvrert både karrieremessig og i privatlivet av en åleglatt, ung konkurrent, spilt av James Spader. For å understreke hvor tafatt og ufarlig den godeste Randall er, får vi se ham gjespende bak rattet i hans gamle Volvo 240. Ingen kunne frykte at denne fyren skulle være i stand til å bite noe særlig fra seg, bortsett fra oss som ser filmen da. Vi aner at Jack kan, og et av spenningsmomentene i filmen blir da også å sitte og vente på at han skal briljere med fandenivoldsk ondskap slik bare han kan. Men nok om det, og mer om handlingen. Jacks gjesping bak rattet medfører at han tar blikket bort fra veien et lite øyeblikk, akkurat lenge nok til å kjøre på en ulv som står i veien. Han går ut av bilen for å trekke ulven inn til siden, og blir selvfølgelig bitt i det som er filmens eneste scene der du skvetter litegrann. Ulven i filmen er forøvrig en ganske ekkel skapning, som godt kunne vært brukt av den norske regjering til å oppnå støtte for ulvejakt i utlandet. Helt svart er den, og så har den skinnende gule øyne. Ikke særlig troverdig for oss nordmenn som stadig møter ulven på søndagstur altså :-) Det skal forsåvidt sies til filmens forsvar at realisme kanskje ikke er et hovedtrekk ved varulvfilmer, men en viss logisk konsistens må vi kunne forlange. Og nettopp mangel på logisk konsistens er en av filmens svake sider.
Filmen har to hovedtema. Det første er ulvebittet og den forandring det medfører for forlagsredaktøren når han sakte men sikkert blir til en ulv. Han utnytter sine nye, dyriske sider til å gjenvinne makten i forlaget, og kvitte seg med konkurrenten sin. Vi får en ubetalelig scene der Will gir sin unge konkurrent sparken med en nokså primitiv manøver... Dette gjør han for å markere territorium, sier han og hveser litt. Her er noe av filmens styrke. Vi får nesten lyst til å bli bitt av en ulv selv når vi ser hvordan varulven våkner til og får satt verden på plass. Samtidig får vi se hvordan det er en lidelse å bli til et monster både fysisk og moralsk. Det gjør liksom noe med deg å våkne om morgenen med avbitte fingre i lommen...
Delen som tar for seg fordeler og ulemper ved å bli til en ulv er rimelig godt gjennomført vil jeg faktisk si. Det som derimot ikke er bra, er filmens andre hovedtema, nemlig forholdet som oppstår mellom forlagsredaktøren på vei ned, og eieren av forlagets datter, Laura. Laura spilles av Michelle Pfeiffer, og hun gjør jo som vanlig en god figur. Men problemet oppstår når filmen ikke helt vet hvor den vil med sine to glimrende skuespillere. I beskrivelsen av forholdet mellom dem dukker den ene logiske brøleren opp etter den andre. I utgangspunktet er det ikke særlig sannsynlig at det skulle oppstå et forhold mellom den gamle redaktøren og sjefens unge datter. Han er i ferd med å bli sendt til Øst-Europa til en møkkajobb som ingen vil ha, og i tillegg får han noe som ligner på et hjerteinfarkt første gang de to møtes. Og som om ikke det var nok så er hestene til Laura livredde for mannen, og det er jo ikke noe godt utgangspunkt for et forhold mellom en mann og en hesteelskende kvinne. Alt dette gjør at du blir sittende med en likegyldig følelse hva romantikken i filmen angår, og da er mye av poenget med filmen som helhet borte.
Wolf markedsføres som en romantisk varulvfilm, men i og med at den romantiske delen ikke fungerer, blir den bare et sjenerende tillegg til varulvdelen. Og siden varulvdelen ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet fordi den romantiske biten skal ha en ganske stor jafs av filmopplevelsen, så blir dette bare en halvgod film når alt kommer til alt. Dette var synd for filmen og de mange toppfolkene bak. Sjelden ser man så mange toppskuespillere på ett brett, og filmmusikken er skrevet av ikke helt ukjente Ennio Morricone. Men det blir bare helt feil når en av de få tingene i filmen som vekker deg litt opp av filmdøsen er at Ross fra Friends plutselig står der i en bitteliten rolle som en politimann som prøver å sette håndjern på den spirende varulven. Kanskje hans første rolle? Med litt velvilje kan jeg strekke meg til å gi Wolf en firer på vår terning med sju sider
Men fireren setter jeg før jeg kommenterer selve utgivelsen, og siden kvaliteten på utgivelsen også skal ha sitt å si på karakteren kunne jo kanskje Columbia ha pyntet litt på resultatet med en god utgivelse. For å gi konklusjonen med en gang: Det gjør de ikke! Dårligere bilde er det år og dag siden jeg har sett på DVD. Jeg føler meg nesten hensatt til et noe eldre format når jeg ser dette bildet, nemlig video-cd. Fargeblødningen er betydelig, og rundt enhver detalj er det komprimeringsfeil som skjærer deg i øynene. Det ser rett og slett ut som et fryktelig hastverksarbeid. Lyden er dessverre ikke stort bedre. Riktignok er den i Dolby Digital 5.1, men hvor ble det av surroundopplevelsen? Jeg måtte faktisk kjøre testsignalet på forsterkeren for å forvisse meg om at bakhøyttalerne og senteren fremdeles virket. En knapt hørbar senterkanal gjorde dessuten at jeg vurderte å bytte til 2-kanalslyd for å i det hele tatt høre hva som ble sagt. Dette var jo synd, da det er en og annen interessant sekvens etter at Jack begynner å høre som en ulv der det kunne vært interessant å delta mer i hva han opplever. Det er heller ikke så mye ekstra å rope hurra for, en trailer er det eneste du får. Rett og slett en utgivelse som ikke er DVD-formatet verdig. Jeg trekker en karakter og ender til slutt på en treer. Filmen kan ikke anbefales for samlingen din med mindre du skal ha alt med Jack Nickolson, men kan fungere greit til å slå i hjel en søndag formiddag mens du venter på å bli kjørbar etter festen på lørdagen :-)