Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Prince of Darkness (1987)
Flytende Antikrist
80-tallsestetikken tar litt vel overhånd i denne andre filmen i Carpenters apokalypsetrilogi.
Dette er kanskje ikke John Carpenters beste grøsser, men den har med Alice Cooper i en liten rolle som skummel uteligger så da er han unnskyldt. Musikkens skrekkmester i en skrekkfilm må jo fungere som hånd i hanske? Nja, kanskje bare på det nostalgiske nivået for oss gamle Cooper-fans. Mannen ser skummel ut, og du skjønner hvilken side han står på, men i ”Prince of Darkness” er han som en rimelig ubetydelig ekstra å regne.
En gjeng forskere samles i en kirke for å studere en beholder med et merkelig, grønt innhold. Det viser seg at den inneholder intet ringere enn Antikrist selv (som flytende, grønn veske med bevissthet), og han har ingen planer om å forbli i containeren.
Carpenters største svakhet er at han skal gjøre mest mulig selv. Det er greit nok at han ønsker å ha full kontroll på manus og regi, men musikken kunne han med fordel ha overlevert til noen som har litt mer peiling. Flau 80-talls synth ligger som et tungt og kvelende teppe og tar knekken på alle scener som kunne vært i nærheten av skumle. I bunn og grunn en meget effektiv måte å ruinere en grøsser på.
”Prince of Darkness” er ingen dårlig film, men den lider veldig under 80-tallsestetikken i sjangeren. Grelle farger som effekt (hvorfor grønn gugge i beholderen?), grusom synthmusikk og langt mer vekt på grafisk vold enn oppbygging av suspence er elementer som forringer opplevelsen.
I det minste er filmen ganske god på grafisk vold. Alice Cooper får benyttet sin spesiallagde spiddesykkel, biller knasker hodet av en mann, steining, et mord utført med saks og en kvinne som fortæres fra innsiden og ut er ingredienser man kan kose seg med her.
Konklusjonen må bli at ”Prince of Darkness” er en film med mange svakheter, men allikevel en film du kan kose deg med hvis du klarer å overse den innpåslitne og gyselige 80-tallsestetikken.
Teknisk
Bildeformatet er anamorf widescreen 2.35:1, og kvaliteten er så som så. Det kan nesten virke som om bildet er hentet ut fra en gammel videokassett. Det er utydelig og glir noe ut, og det er kun ved nærbilder at bildekvaliteten er brukbar.
Lyden er et helt greit DD 2.0-spor. Det skurrer og suser noe i underkant, samtidig som dialogen låter noe slapp med en falsk romklang. Dessuten er de mer ekstreme lydeffektene noe skarpe og ubehagelige. Lyden er med andre ord ikke så veldig bra, men heller ikke så dårlig at det ødelegger - og feilene ligger nok hovedsaklig hos filmens lydteknikere.
Av ekstramateriale er det kun lagt til en trailer.
blog comments powered by Disqus