Utgivelsen: 
The Office (TV-serien) [Season 1] (2001)
Overlevelsesguide for den kontoransatte
Fotogalleri
Nå som Ricky Gervais og Stephen Merchants nye serie Extras nettopp har blitt utgitt på DVD, er det kanskje passende at vi endelig anmelder The Office, deres gjennombruddserie fra 2001.
Ikke at det er nødvendig. Alle burde i dag vite om dette liksom-dokudramaet som har gått sin seiersgang over hele verden. Til og med amerikanerne, som generelt ikke har stor sans for britisk humor, trykket serien til sitt bryst og ga den det største komplimentet deres folkeslag har: oppkjøp og nyinnspilling. Hovedkarakter David Brent er i dag et ikon på og en prototyp for alle inkompetente sjefer, skuespiller og manusforfatter Ricky Gervais har fått et karriereboom av dimensjoner, og DVDene har blitt gitt i julegave så ofte at alle i verden sannsynligvis har to kopier nå. En forklaring av hva denne serien er for noe burde være bortkastet.
Men sånn i tilfelle du er en eneboer med nyinnkjøpt TV og DVD-spiller: The Office er en komiserie som gir seg ut for å være en dokumentarserie. I likhet med programmer som Flyplassen, dokumenters her et arbeidsmiljø, denne gangen kontorvareleverandøren Wernham-Hogg. Avdelingsleder David Brent (Gervais) er en dott og en Judas, men gjennom selvbedrag greier han å overbevise seg selv om at han er genial, morsomt og vellikt – og han tror han greier å lure alle andre også. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle, og alle rundt ham ser ham for hva har virkelig er. Vel, alle sett bort fra assistenten Gareth (Mackenzie Crook), en spyttslikker med ansiktet til en kråkeunge og tragiske sosiale evner.
På grunn av hans fullstendige ikkeeksisterende forståelse for humor og sosial omgang er Gareth et prima offer for salgsrådgiveren Tim og resepsjonisten Dawn. Tim utnytter enhver mulighet til å få med Dawn på skøyerstreker mot den lille rotta, ikke bare fordi han trenger å få utløp for sin frustrasjon over Gareth, men fordi han er dypt forelsket i Dawn.
Kanskje det beste aspektet ved The Office er hvordan Gervais og Merchant greier å utnytte dokumentarformen til å utforske disse relasjonene mellom karakterene. Noe av eksposisjonen blir levert gjennom direkte intervju med rollefigurene, men mesteparten av tiden vil sider ved de ansatte og deres forhold til hverandre komme til syne gjennom små blikk, kroppsspråk, ladede setninger eller tonefall. Skaperne har skjønt at hele attraksjonen ved reality-serier og dokudramaer ligger i voyeurisme, og de greier her å oversette dette aspektet til glimrende humor. Dette gjør figurene langt mer virkelige enn i tradisjonelle komiserier. Og at du på en måte godtar det du ser som virkelighet gjør de pinlige øyeblikkene så ulidelige at du til tider får lyst til å snu deg rundt, knipe sammen øynene og spise stolen du sitter i. Du er herved advart.
The Office er i hovedsak situasjonsbasert, men det er et par røde tråder som binder episodene sammen. Hovedplottet er et damoklessverd som henger over David Brent i form av en fremtidig nedskjæring i bedriften. Enten vil Brents avdeling bli stengt ned og spleiset med avdelingen i nabofylket eller vice versa. De ansatte får ferten i hva som foregår, og Brent har et mulig mytteri på gang. I tillegg kan vi følge Tims forsøk på å komme nærmere Dawn, og et par mindre historieforløp er å finne under overflaten. Denne underliggende strukturen tar aldri overhånd, men gir de seks episodene en solid nok form til at det interessant å se hvordan ting utvikler seg.
I det hele tatt er The Office noe av det beste som har kommet fra England på en god stund, og det sier ikke lite. Alle burde i det minste sjekke ut den første sesongen for å se om det er noe de kan like.
Teknisk
Som de fleste nye BBC-serier er The Office filmet i et kledelig 16:9-format. Bildet greier å beskrive det bleke og stoffrørbelyste kontorlandskapet godt uten selv å være slapt og kontrastløst. Hadde bildet sett bedre ut, hadde det faktisk vært vanskelig å godta det man ser som dokumentarisk. Lyden er åpenbart dialogsentrert, men ambienslyder fra ansatte, telefoner og faksmaskiner fyller ut lydbildet godt og skaper romfølelse.
Denne utgivelsen har noe sparsommelig ekstramateriale, men det som er å finne er av høy kvalitet. Dokumentaren ”How I Made The Office” er glimrende morsom og informativ, og de bortklipte scenene er av så høy kvalitet at det er åpenbart at de fleste ble ekskludert av tidshensyn.
blog comments powered by Disqus