Utgivelsen: 
Hete døgn (1947)
Bogart strålende i mørk thriller
Regissør John Cromwell har ikke blitt stående som en av de fremste regissørene fra Hollywoods gullalder på 30- og 40-tallet. Med filmer som Of Human Bondage(1934) og The Prisoner of Zenda (1937) viste han imidlertid at han i sin beste stunder kunne lage gode filmer. Mot slutten av sin regissørkarriere laget han Dead Reckoning (1947). Her viser han prov på sikker regi og fint håndlag med skuespillerne.
I filmen møter vi Humphrey Bogart som spiller Warren Murdock eller Rip, som han stort sett blir kalt. Han vender hjem fra den 2. verdenskrig med vennen og underordnede sersjant Johnny Drake i William Prince sin skikkelse. De er kalt til Washington for å få æresmedalje for sin innsats i krigen. Underveis forsvinner Johnny og det blir Murdocks oppgave å finne ut hva som har skjedd. Selvfølgelig lurer det farer rundt hvert hjørne og stadige nye lag av Johnnys bakgrunn og omgangskrets kommer fram.
Dead Reckoning er en klassisk film-noir, noe som blir tydelig allerede i åpningsbildet: storbynatt med neonlys og biler kjørende på våt asfalt - et flott bilde som setter standarden. Historien blir brettet ut i et flashback der Murdock forteller hva som har skjedd opptil da. Mye av dette foregår ved hjelp av voice-over og Bogarts karakteristiske stemme. Herfra og ut er filmen et smørgåsbord av film-noir elementer. Fotoet er preget av skyggebruk, sterke kontraster og low-key foto. Vi opplever femme fatale-kvinner, paranoia og pessimisme hos figurene. Miljøene man blir vitne til er nattklubber, kun til for å dekke over kriminell virksomhet, ’sleazie’ hotellrom som brukes til alt annet enn overnatting, mye bilkjøring og det helst på nattestid. Innimellom blir vi også vitne til luksuriøse interiørscener med overflod av det meste og pene mennesker i pene kreasjoner og dresser. Og selvfølgelig sigaretter og drinker, som aldri gjøres med mer stil enn i film-noir filmene. Hardkokt og korthuggen dialog er selvfølgelig med. Flere vil sikkert finne dialogen parodisk, og den er nok morsommere i dag i enn den gang, men dette er en film-noir, ingen Shakespeare-adapsjon. Undertegnede synes det fungerer strålende med punchlines og one-linere som sitter. Tidvis blir det vel pratsomt, for det er mye informasjon på gang som blir raskere formidlet med ord enn med bilder.
Dead Reckoning er en glimrende inngangsbillett til film-noir verdenen. Film-noir begrepet ble første gang brukt av franske kritikere for å beskrive disse mørke produksjonene. Termen stammer fra roman-noir som ble brukt i Frankrike som samlebetegnelse for gotiske historier. Uten å bli for kategorisk kan man hevde at denne bølgen av filmer startet med John Hustons The Maltese Falcon (1940) - også med Bogart i en bærende rolle som Sam Spade - og sluttet med Orson Welles Touch of Evil i 1959. Flere av filmene ble laget av utvandrede tyske filmarbeidere, som hadde vært med på å lage ekspressionistisk film på 20-tallet i hjemlandet. Hovedtyngden av filmene kom på 40-tallet.
Det finnes absolutt bedre film-noir filmer enn Dead Reckoning, men alle elementene er med her. Også Humphrey Bogart som er den mest kjente mannlige skuespilleren fra denne tiden. Her er han på sitt beste. Hans Rip Murdock figur er både jaget og jeger på samme tid. Han er pågående, men likevel defaitistisk, snartenkt, smart og egenrådig. Man finner ham i randsonene av samfunnet og han har liten tanke for fremtiden, en karakter Bogart spiller med innlevelse og troverdighet. Den tilsynelatende enkle figuren rommer mange lag uten at det blir klisset, sentimentalt eller firkantet. Bogarts tilstedeværelse på lerretet er selvsagt upåklagelig og han mestrer alle miljøene han opptrer i, alt fra knallhard dialog med forbrytere til sjekking av damer i baren. Mot seg har han Lizabeth Scott i en rolle som minner litt om den Rita Hayworth spilte i Gilda fra 1946. Hun spiller Dusty, eller Coral Chandler som er hennes egentlige navn i filmen. Hun framstår som en blanding av Lauren Bacall og Veronika Lake, men mangler litt på å nå opp i klassen til de to nevnte til tross for good looks og like mørk sigarett stemme som Bacall. Har du sansen for Scott vil jeg passe på å anbefale The Strange Love of Martha Ivers som kom året før, hvor hun spiller hun mot et ensemble av dyktige skuespillere i et meget fascinerende melodrama med klare film-noir trekk.
Historien er for øvrig befolket av kjente og mindre kjente ansikter fra perioden rundt 2. verdenskrig. Den senere svartelistede (for kommunist-sympatier) Morris Carnovsky spiller den sleske nattklubbeieren som har like stor troverdighet som en gjennomsnittelig eiendomsmegler. Marvin Miller spiller hans stedfortreder Krause som er avslørt som skurk før han åpner munnen. Legg for øvrig merke til Wallce Ford som spiller skapsprengeren McGee. En anvendelig skuespiller som var med i flere store filmer, deriblant Hitchcok-filmene A Shadow of a Doubt og Spellbound. I denne filmen er han en naiv skapsprenger med kameleon-tendenser.
Dead Reckoning, som selvfølgelig er i sort/hvitt, er lekkert fotografert. Lys og skyggevirkningene er sentralt i film-noir filmene, så også her. Fotograf Leo Tover har gått over i filmhistorien som en gjennomført god håndverker. Billedkomposisjonen er gjort uten mange fiksfakserier og utsnittet er ofte halvtotalt. Tover er imidlertid flink til å benytte seg av dybden i fotoet ved å bruke bevegelse eller en eller annen form for aktivitet i bakgrunnen av bildet. I tillegg legger han også ofte gjenstander, plakater eller skilt i dybden av bildet, som i hvert fall gjorde denne seeren nysgjerrig. Morsomt er det også at enkelte scener er filmet på location. Dette grepet, som den gang ble mest utviklet av de italienske neo-realistene på samme tid, fungerer godt i Dead Reckoning. Historien får en større troverdighet og rytmen i filmen blir bedre. Dette var ikke et helt uvanlig grep blant film-noir makerne, men heller ikke hverdagskost.
Undertegnede fant denne produksjonen meget underholdene Selv om det finnes atskillig bedre film-noir filmer bør ikke det forhindre deg i å se Dead Reckoning. Og Bogart er jo uansett alltid verdt å få med seg.
Teknisk
Bildet preges av gjennomgående fin skarphet og klare, nærmest glossy bilder. Flere av scenene har utpreget bruk av skygger. Det fører til at Bogart i en sekvens nærmest er gått opp i det sorte partiet i bildet, men det kan ha vært tilsiktet. Kopien er uten store lyter, men små flekker og små mengder støv dukker opp med ujevne mellomrom, dog uten at det blir veldig sjenerende.
Lyden er intet problem når det er dialog. Denne er kjapp, så tekst kan være nødvendig. Synes lyden blir litt hul når det er mer action i bildet, men det var det nok i 1947 også. Ekstramaterialet er latterlig dårlig. Under Vintage Advertising (fotogalleri) er det to plakater og ett lobbykort. Fine de, men triste å se på skjerm.
blog comments powered by Disqus