Drive Me Crazy (1999)
Stereotyper i monoton ungdomsfilm
En vakker dag vil filmindustrien oppdage at den gjennomsnittlige kinogjenger forlengst har fått nok av alle ungdomsfilmene som nærmest månedlig spys ut av Hollywood. Alle som en er de bare en kopi av en kopi av en kopi. Inntil da får vi bare prøve å unngå dem, eller kanskje ta en spansk en og håpe at kanskje Drive Me Crazy vil skille seg positivt ut fra mengden?
Nicole (Melissa Joan Hart) er blant de som skal arrangere årets skoleball med skolens hundreårsjubileum som tema. Det er selvfølgelig viktig at alt skal stemme, og alt går som det skal - inntil hennes drømmedate Brad inviterer en annen jente til ballet. For å redde skinnet må hun skaffe en annen ledsager til ballet, og det kjapt. Etter å ha eliminert en etter en av ymse grunner, står hun igjen med sin barndomsvenn, naboen og særingen Chase (Adrian Grenier). Chase har nettopp blitt dumpet av den lite sympatiske Dulcie og når Nicole foreslår at de kan late som om de er sammen for å beholde sitt gode navn og rykte, synes han det høres ut som en grei løsning. Han lar til og med Nicole endre imaget hans, ettersom hun mener det er for "utafor". Det betyr nye klær, ny frisyre og ny oppførsel. Den tidligere rebellen med de sære vennene skal nå bli "en av gjengen", alt i regi av Nicole.
Chase står ovenfor mange nye konfrontasjoner. Vil han greie å menge seg med de han en gang innerst inne avskydde? Og hva vil hans gamle venner si til hans nye jeg? Hvordan skal han greie å vinne Dulcie tilbake, og når alt kommer til alt; VIL han egentlig det?
Som du skjønner, er det nok å ta fatt i av ulike problemstillinger i Drive Me Crazy. Likevel er alt dette oppgulp av ting vi har sett før og som vi heller ikke da var særlig begeistrede for. Samtlige roller er så stereotype at det er forferdelig å se på. Der er hun populære jenta som alle liker, der er outsiderne (eller nerdene om du vil), der er hun slemme jenta.. slik kan man fortsette i evigheter. Alle personene virker konstruerte og langt fra naturlige, nettopp fordi de er så ensporede. Det er faktisk en overraskelse at "nerdene" i filmen (som selvfølgelig kommer med intelligente fraser alle de andre fnyser av) ikke bruker briller, for filmen er så full av tynne og ensformige rollepersoner at det er til å grine av.
Selv lite utdypede roller kan gjøres dype av gode skuespillere. Med oss på laget har vi altså Melissa Joan Hart (kjent fra TV-serien Sabrina The Teenage Witch og i en yngre utgave i Clarissa på Nickelodeon) og Adrian Grenier som har en liten birolle i A.I. Artificial Intelligence, men ellers har lite å vise til. I tillegg har de en hel bråte ukjente ungdomsskuespillere av enten dårlig eller elendig kvalitet. De to hovedrollene spiller for så vidt helt OK, men med de skrøpelige og unyanserte rollene de og resten av ungdommene har blir det langt fra troverdig.
Historien i filmen er nesten like tarvelig som karakterene i den. Det er så mye fram og tilbake at en stakkars filmseer kan bli tokig av halvparten. "Nå er jeg forelsket i ham, nei vent, nå er jeg det ikke likevel nå som jeg først har ham innenfor rekkevidde, for da liker jeg han der borte, nei, forresten, han første der virker jo ganske kjekk." Når alle holder på sånn blir det hverken framgang i historien eller særlig moro å se på. Det er faktisk så frustrerende at man blir sittende å skrike til TV'en "Se til å bli sammen dere to som blir sammen til slutt uansett så denne pininga kan slutte!" For forutsigbart, det er det så absolutt. Vi skjønner liksom fra starten hvor dette vil ende, det er bare en så urimelig kronglete vei for å komme dit. Ikke er det underholdende eller morsomt å se på, og vi får heller ikke sympati for personene i filmen fordi de er så usannsynlig snevre og tåpelige.
Filmen vises i noe så imponerende som 4:3-bilde. Ikke det at filmen fortjener noe bedre, men det hadde jo vært hyggelig om de kunne ha sponset på et bredskjerm-bilde på platen. Om ikke annet er i alle fall lyden i fem kanaler, selv om dette utnyttes i kanskje to scener til sammen i løpet av filmen, uten at det trekker opp de respektive scenene.
Når man så har plaget seg fresende og oppgitt gjennom filmen vil man kanskje mot formodning sjekke ut hva DVD'en har å by på av ekstramateriale. Vel, få lekkerbiskener å hente, for her er det skrapa tomt. Ikke så mye som en trailer er å hente. Ingenting.
Drive Me Crazy ender altså opp med å være en av de dårligste av de dårligste ungdomsfilmene jeg har sett de siste årene. Med så irriterende spinkle og fargeløse rollepersoner og skuffende skuespillere, slått sammen med en tynn, langdryg, provoserende og så til de grader stillestående handling blir Drive Me Crazy en flopp av de sjeldne. 4:3-bilde og total mangel på ekstramateriale er heller ikke av det positive, og Drive Me Crazy får en svak toer og kan trygt unngås. For din skyld.
NB! Anmeldelsen er basert på et testtrykk av DVD-platen og den ferdige versjonen kan således skille seg fra det produktet vi har anmeldt. Det er meget mulig at platen vil få mer bonusmateriale i en senere utgave.